Det at en jente som synger countrypop har blitt kalt den nye Morrissey virker kanskje uforståelig for de godt voksne som satt på tenåringsrommet tilbake på åttitallet og forbannet ulykkelig kjærlighet og ugjengjeldte følelser. For Facebook-generasjonen er det hele noe mer forståelig. Dronninga er kanskje død, men denne countryprinsessen lever i beste velgående.
Taylor Swift er ikke engang gammel nok til å nyte alkohol i hjemlandet, men i motsetning til amerikanske tenåringer flest har hun ikke brukt pubertetstiden naken i baksetet av en bil eller i en skitten gymsal fylt med eimen av nyrøyket hasj. Hun har derimot gitt ut to album, hvor den selvtitulerte og svært suksessfulle debuten ble gitt ut da hun bare var 15. En drøy måned før 18-års-dagen ga hun ut oppfølgeren Fearless, og resten er – som de sier – historie.
Nå har ungjenta fra lille Wyomissing i Pennsylvania solgt over 13 millioner album og blitt tidenes yngste til å stikke av med den gjeveste Grammy-prisen av alle, nemlig den for årets album. Med låter som Love Story og You Belong With Me har forventningene vært store til hennes tredje album. Denne gangen har hun skrevet samtlige låter helt selv, og Speak Now har blitt et konseptalbum bygget på det hun kan aller best.
Der hvor Fearless var et naivt (i ordets beste forstand) og eventyraktig album om idealisert kjærlighet, er Speak Now et album som vitner om en modningsprosess. Det er ikke lenger omskrivinger av Shakespeares tragedier som gjelder, men derimot hjertesorg og ord som har forblitt usagt. Hver av de 14 låtene er dedisert til en helt spesiell, og det spares ikke på ærligheten – langt ifra. Albumet er stappfullt av slående og ærlige tekstlinjer, ypperlig for den utleverende generasjonen som gjerne bare har 140 tegn til disposisjon.
Albumet åpner med den strålende førstesingelen Mine, låten som nok minner mest om forgjengeren. "Flash forward as we're taking on the world together", synger hun og sikter mot stjernene. Back To December er en uforbeholden unnskyldning til Taylor Lautner for hvordan hun knuste hjertet hans, og er kanskje platas aller sterkeste spor. I et annet av platas høydepunkter, Dear John, får John Mayer virkelig passet påskrevet: "All the girls that you've run dry have tired, lifeless eyes - 'cause you burned them out", synger hun med brodd. Flere av låtene er over seks minutter lange, uten at det på noen måte forringer kvaliteten – snarere tvert imot.
Alt i alt er Speak Now et stort steg videre for Taylor Swift. Det er likevel ikke å komme unna at dette på mange måter er en overgangsplate som i fortsettelsen vil gjøre det mulig for henne å dyrke det hun kan best enda mer. Mot slutten er det noen låter som oppleves som unødvendig fyllstoff, men når hun drysser også disse låtene med tekstlinjer som "you held your pride like you should've held me" er det fort glemt. De store radiohitene à la Love Story er kanskje ikke her, men albumet har desto mer dybde og sitter i kroppen lenger enn forgjengeren. Kjappe søk på Twitter og Facebook viser at utgivelsen ikke har gått hus forbi. Forståelig nok.
Taylor Swift spiller i Oslo Spektrum 9.mars 2011.
Taylor Swift på MySpace
