Det er ikke bare Langgård-navnet som er verdt å merke seg på produksjonen av The Sea: foruten dyktige musikere som Ane Marthe Holen og Bjarne Gustavsen har Phaedra Madrugadas Frode Jacobsen bak spakene. Det er altså med et solid lag Langgård har benket seg i en kirke, holdt seg våken etter leggetid og spilt inn et album som høres akkurat ut som det har blitt spilt inn i en kirke etter leggetid. Under svartedauden.
Kirkeakustikken gir Jacobsen et særegent produksjonsgrunnlag. Og produksjonen er noe av det beste ved the Sea. Lyden gis en vakker klangdybde i enkle og vellykkede arrangementer, som likevel ikke går av veie for å bygge lag og tekstur. Resultatet er en middelaldersakral stemning som kler den freak-folkelige musikken godt, mye på samme måte som Emmanuel Vigelands mausoleum omfavnet Kaadas Music for Moviebikers.
Tematisk ligger i midlertid Phaedra langt unna Kaadas sicilianske svermerier. Og tematikken er det andre av the Seas mest vellykkede elementer. Løst sammenvevde tekster forteller historier fra furuskogens og folkeeventyrets dyp, med en mørk klangbunn i død og gamle dagers sorger. Resultatet er betraktelig dystrere enn hos naturlige sammenligninger som Susanna Wallumrød og Hilde Marie Kjersem. The Sea lener sterkere mot Beth Gibbons Out of Season enn Langgårds norske samtidige, også i møtet mellom akustisk og elektronisk produksjon. Her henger en blek måne over tekst og stemme, som forteller om sjele- og hungersnød og naturens ubønnhørlighet.
I et villet sparsomt lydbilde får Langgårds stemme mye plass, hvor den spenner fra tilløp til kveding på åpningssporet Death Will Come til soulflørt på the Darkest Hour. Black Dog er låta som klarest avdekker Jacobsens musikkarv - og noe overraskende et av platas svakeste spor. Med unntak for overnevnte the Darkest Hour - en herlig folksak med ispett av soul og koring á la Björks Medulla - er det gjerne de roligste sangene som fungerer best for Phaedra. Noe av forklaringen ligger hos Langgård som debutant; vokalt innehar hun ikke ennå samme uttrykkskraft som for eksempel Wallumrød, og spor som krever mer volum og tilstedeværelse blir lett pregløse - innslag som Oserian og Sister mangler den skimrende skjønnheten som gjør for eksempel Death Will Come og Honeydewed Autumn så vellykkede. Likevel er the Sea sett under ett en imponerende debut, med noe så sjelden som et solid og vellykket konseptuelt rammeverk rundt tidvis nydelig musikk.
Phaedra på MySpace
