Verden trenger flere band som Fucked Up. Toronto-besetningen har sitt utspring i hardcore, men i likhet med flere av sine kanadiske kollegaer nekter gruppen å la seg bli tøylet av de tidvis noe strenge punkrammene. Hvis dette for enkelte ennå ikke er et ganske åpenlyst faktum, blir det i så fall hamret inn i vedkommendes skaller med David Comes To Life, Polaris-vinnernes femte album. Og deres definitive nye magnum opus.

Her finner man nemlig en romantisert utgave av Fucked Ups eksplosive, men følelsesladde leven. Platens konsept er en slags modernisert og ganske så eksperimentell utgave av historien om Romeo og Julie. Skivens atten spor, som har blitt inndelt i fire forskjellige akter, tar for seg fortellingen om David og hans undrende reise gjennom tragedier, eksistensielle spørsmål og til slutt gjenfødsel. Temaet setter et sterkt preg på det hele, men hindrer slett ikke musikken i å operere fint på egenhånd.

For det musikalske ved David Comes To Life, er så fremtredende, lystig og sterkt at lytteren ilende raskt vil være i stand til å forelske seg i albumet. At det har påtatt seg en slags teatralsk form kunne ha gått mer løs på bandets rå intensitet, men dette er aldeles ikke tilfelle. Det er mye takket være frontmannebeistet Damien Abraham, som med sine grumsete, Henry Rollins-inspirerte vokaler uten tvil utgjør det mest primitive ved rockeoperaen.

Fans flest er klare over at Fucked Up-katalogen allerede er sterkt preget av et oppstemt og dominerende gitarmaskineri, men den seneste tilføyelsen til bandets lineup, ”Young Governor”, gjør at David Comes To Life er i stand til å overvelde i enda større grad enn tidligere utgivelser. De støyende, men melodiske kreftene til det som nå er bandets gitartrio resulterer ofte i maniske klimakser, og helhetsproduktet blir gjerne liggende et sted mellom hardtslående punk og indie med solide mengder kjøtt på beina.

Varer det dog kanskje litt for lenge? Ikke at Fucked Up noensinne begynner å fomle, men når platen i all hovedsak forholder seg til det samme travende punk-tempoet, blir det noe vanskeligere å skille enkelte låter fra hverandre. Handlingen er alt annet enn enkel å følge, men det finnes også en sjarm i kombinasjonen av langspillerens noe uforståelige historie og det kanadiske kollektivets dynamiske hurlumhei.

Overtid schmovertid; Selv ikke med et hjerte av is bør det være mulig å la være å trekke på smilebåndene av David Comes To Life, til tross for at Abraham og hans ledsagere ofte heller låter som de river seg i håret av desperasjon og forvirring. Albumet pakker følelser i store numre, men med sitt ambisiøse vesen forblir det først og fremst glede det bringer til lytteren.





Fucked Up på Myspace