Tyngden er tilstede, sjøl om dette er hardcore med sårhet og ikke metall i ånden til Converge. For de som kjenner til band som Defeater, eller kanskje også Have Heart, er dette i den gata. Kombinasjon av tunge og mer forsiktige gitarer, og seig (med visse kaotiske unntak) og hard tromming, men hele tiden med vokalen som det klare midtpunktet. Hadde lydbildet vært roet ned noen hakk kunne det vært naturlig å sammenligne Touché Amoré med rekkekameratene End Of A Year også, men så sårt er ikke dette, tross alt.
Parting the Sea Between Brightness and Me klokker inn på tjue minutter fordelt på tretten låter, og ble spilt inn over fem dager. Utrolig greit med korte og konsise plater, og i dette formatet ville også en lengre plate blitt for tungt å fordøye. Hardcore skal være kjapt, det skal treffe deg midt i fleisen, og man skal være andpusten etter man har hørt ei hel skive igjennom. Tenk da på vokalisten?! Jeremy Bolm ligger helt foran i lydbildet, og det er slettes ikke tilfeldig om noen skulle tro det. Ikke bare har han en stemme som trekker lasset her, men tekstene er svært viktige for bandet, og da kan man ikke drukne dem i gitarer og kvalte skrik. Så kommer det jo også en limitert vinylutgave med en noenogførtisiders bok i hard perm med tekster av Blom for de ekstra interesserte. Bolm bruker Touché Amoré til å dele sine innerste tanker med omverdenen. Tekstlinjer som I’m parting the sea between brightness and me before I drown myself and everything fra åpningssporet ~ og What have I seen other than what the bottom looks like fra avslutningen Amends er det helt klart at dette ikke er den muntreste fyren i verden. Men for en som hører på såpass mye PMA-hardcore (Positive Mental Attitude) som jeg gjør, er det befriende at noen mener livet suger også. Spesielt når det framføres så inni hampen bra som dette.
Men misforstå meg rett, det er ikke snakk om noen clean-vokal her. Det er gutterale skrik, men det er mulig å høre hva som skrikes. Med helt vanlig synging her kunne det fort tippet over i emosjonell runddans, men når det gjøres på denne måten føler man at det eneste som kan gjøre livet litt lysere er en real omgang på konsertgulvet. Og apropos konsertgulv, Touché Amoré skal i sommer ut på europaveiene sammen med våre egne Death Is Not Glamorous, men styrer unna Norge og Norden. Årets skuffelse!
Når hardcoreband går fra undergrunn til litt større labels er det alltid en frykt for at det vil bli for enkelt, for lite motstand i musikken. Så er ikke tilfelle her. All nerve fra debuten er fortsatt til stede, og kanskje mer til. I tillegg har de fått en mye bedre produksjon, som kun tilfører bandet mer energi, i stedet for å gjøre det friksjonsfritt. Nå er vel ikke Deathwish spesielt kjent for å kompromisse heller, og er ikke akkurat EMI eller Sony Music, men det er deilig å se band vokse uten å miste seg sjøl på veien. To tomler opp til produsent Ed Rose. Resultatet er en plate som holder et svært høyt nivå, men hvor det samtidig er vanskelig å trekke fram enkeltlåter.
Kvalitetene på denne plata er overalt og på hvert eneste spor. Den er umiddelbar, samtidig som den vokser for hver gang. Den går rett i strupen på lytteren, men stryker deg også litt på kinnet og klapper deg på skuldra når du trenger det. Parting the Sea Between Brightness and Me er sålangt årets beste plate, og den kan fort stå øverst på pallen også om fem måneder.
Touché Amoré på Bandcamp.
