
Lana Del Rey
Ultraviolence
Livstrøtt Lana på godt og vondt
Fenomenet Lana Del Rey, som med særegen vokal, døsige lydbilder og musikalske allusjoner til tidlige storheter har skapt sin helt egen greie, er klar med sitt tredje album. Amerikaneren besitter en beundringsverdige evne til å balansere mellom sin tilsynelatende likegyldighet og uberørthet på den ene siden, og sin musikalske kløkt og ekstravaganse på den andre. Ultraviolence er, på både godt og vondt, et produkt av nettopp dette.
Først ut er Cruel World, noe som er et modig valg. The Black Keys’ Dan Auerbach, som har stått for produksjonen, har tydelig bistått med sine røffe gitarriff. Det halvatmosfæriske lydbildet og den deilige driven overskygger det faktum at låta strekker seg over nesten syv minutter. Låta er seig, men på en beleilig måte. På Lana-vis, vil noen kanskje si. Med West Coast viser hun at hun fortsatt kan lage hits, dog ikke helt av samme kaliber som Video Games og Born to Die. De stadige taktskiftene, ispedd den sedvanlige røsten, er begge fine komponenter, og gjør West Coast til en av albumets beste spor.
På samme måte som albumcoveret er grått og kjedelig, er albumets innhold også preget av gråtoner. Hvert fall tidvis. Etter å ha hørt enkelte låter undres jeg om Lana i det hele tatt har livsgnist igjen. Hun sliter altså litt med å fenge lytterne, og det gjør det ikke stort bedre at mange av låtene er så like som de er (Sad Girl, Old Money). Nei, det er ikke tvil om at Lana har funnet sin levevei, og derfor holder seg til denne. Dessverre ender det med at Ultraviolence blir litt ensformig.
En av musikkverdens popdronninger, med millioner av platesalg i bagasjen, synes altså å ha mistet litt av det som gjorde den bejublede Born To Die så unik. Det skal understrekes at suksessoppskriften på ingen måte har utgått på dato, til dét finnes det flere eksempler som bekrefter dens eksistens. James Bond-aktige Shades of Cool og drømmende Ultraviolence er begge eksempler på at Lanas uengasjerte vokal tidvis er glimrende.
Lanas nostalgiske, svevende pop er en motvekt til den lystige popmusikken, og i mine øyne levner det ingen tvil om at Lana på sitt beste er en av de vakreste blomstene i det internasjonale musikkblomsterbedet. Når hun derimot ikke er på sitt beste, ja, da blir det fort en uinspirert affære eller to.
Først ut er Cruel World, noe som er et modig valg. The Black Keys’ Dan Auerbach, som har stått for produksjonen, har tydelig bistått med sine røffe gitarriff. Det halvatmosfæriske lydbildet og den deilige driven overskygger det faktum at låta strekker seg over nesten syv minutter. Låta er seig, men på en beleilig måte. På Lana-vis, vil noen kanskje si. Med West Coast viser hun at hun fortsatt kan lage hits, dog ikke helt av samme kaliber som Video Games og Born to Die. De stadige taktskiftene, ispedd den sedvanlige røsten, er begge fine komponenter, og gjør West Coast til en av albumets beste spor.
På samme måte som albumcoveret er grått og kjedelig, er albumets innhold også preget av gråtoner. Hvert fall tidvis. Etter å ha hørt enkelte låter undres jeg om Lana i det hele tatt har livsgnist igjen. Hun sliter altså litt med å fenge lytterne, og det gjør det ikke stort bedre at mange av låtene er så like som de er (Sad Girl, Old Money). Nei, det er ikke tvil om at Lana har funnet sin levevei, og derfor holder seg til denne. Dessverre ender det med at Ultraviolence blir litt ensformig.
En av musikkverdens popdronninger, med millioner av platesalg i bagasjen, synes altså å ha mistet litt av det som gjorde den bejublede Born To Die så unik. Det skal understrekes at suksessoppskriften på ingen måte har utgått på dato, til dét finnes det flere eksempler som bekrefter dens eksistens. James Bond-aktige Shades of Cool og drømmende Ultraviolence er begge eksempler på at Lanas uengasjerte vokal tidvis er glimrende.
Lanas nostalgiske, svevende pop er en motvekt til den lystige popmusikken, og i mine øyne levner det ingen tvil om at Lana på sitt beste er en av de vakreste blomstene i det internasjonale musikkblomsterbedet. Når hun derimot ikke er på sitt beste, ja, da blir det fort en uinspirert affære eller to.
FLERE ANMELDELSER
Levi Henriksen & Babylon Badlands - Aldri var november så lys
Tidenes første livealbum fra Kongsvinger >>
Ulver - Liminal Animals
Ulver leverer framleis musikk på sin måte og med høg kvalitet på Liminal Animals >>
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>