Pete Doherty og Carl Barât er The Libertines. Disse to blodsbrødrene spilte, dopa, krangla og slåss (i valgfri rekkefølge) seg igjennom 2000-tallet, før de ble totalt uvenner på slutten og starta opp egne prosjekter. Den offisielle grunnen var at de var kreativt uenige, men man kan vel lese litt mellom linjene og anta at Pete Doherty’s stygge uvane med å innta en kombinasjon av crack og heroin hadde en hel del med bruddet å gjøre. Gjennom hele karrieren har bandet flytt på en revitalisering av garasjerocken og tidvis kontroversiell oppførsel. Til tider har selve musikken havnet litt i bakgrunnen av diverse oppslag i kulørt sladderpresse.

Det er dóg ikke til å komme unna at særlig bandets første album, Up The Bracket, egentlig var en fornøyelig affære. Miksen av The Strokes-inspirert indierock og gammel britisk tradisjonspunk som The Clash og The Velvet Underground rørte en nerve i mange på begynnelsen av det nye årtusenet. Det bygget seg opp et momentum som gjorde at de høstet forholdsvis høy suksess, og de hentet blant annet hjem en pris for “Beste nye band” på NME Awards i 2002.

Nå, 11 år etter deres siste album, og en hel del gjenforeninger og konsolideringer senere, er de klare med et nytt forsøk på å gjøre seg relevante, nemlig Anthems For Doomed Youth. Det er tydelig helt fra starten av albumet at de er veldig klar over hvem som er målgruppen. Det er fortsatt den litt vindskeive bohemen i slutten av tenårene eller begynnelsen av tjueårene som skal treffes i hjertet, selv om både de og ikke minst bandet selv er godt på vei inn i middelaldrende territorium.

Låtmaterialet kunne glidd rett inn i en hvilken som helst sjangertro britrock-skive fra tidlig 2000-tall, og det er her den største svakheten ligger. Det høres rett og slett datert ut, og de gangene der de prøver å gjøre noe litt mer moderne, så snubler de voldsomt i kjisjéene (ref. tittelsporet). Med ett hederlig unntak så slantrer albumet stort sett igjennom øregangene uten at det er noe særlig som fester seg, verken bra eller spesielt dårlig. Det er en del vakre melodiske tema her og der (for eksempel gitaren på The Milkman’s Horse), men de klarer stort sett ikke å følge opp verken lyrisk eller låtskrivermessig.

Men la oss snakke litt om unntaket. Låt nummer to, Gunga Din er rett og slett en kongelåt. Total gi-faen holdning i verset gir etter for et veldig allsang-vennlig refreng, og det er vanskelig å sitte i ro under denne hymnen til livsstilen de har bedrevet under størsteparten av karrieren. De kunne gitt ut en skive med 16 versjoner av denne og jeg tror jeg hadde fått mer ut av det enn det ferdige albumet.

Konklusjonen er at dette passer for 35-åringen som vil oppleve begynnelsen av tjueåra på nytt, men har spilt seg lei på The Strokes, Babyshambles og de første Libertines-skivene. Men jeg vil på generell basis anbefale å høre Gunga Din. Den er faktisk veldig kul.