
Peter Doherty
Hamburg Demonstrations
Gjennomsnittlig fra The Libertines-vokalisten.
Forrige gang vi hørte fra Doherty og gjengen var fjorårets Libertines-fullengder, Anthems For Doomed Youth, som jeg anmeldte HER. Det var et album som bar preg av at både Carl Barât og Peter, et av rockens mest notoriske radarpar/erkefiender (kun overgått av Oasis-brødrene) hadde gjennomgått en modningsprosess. Det var også en forholdsvis begredelig affære, og kun enkelte øyeblikk kunne hinte om gammel storhet.
Peter slapp også et soloalbum i 2009, Grace/Wasteland, et middels godt album, der han utforsket en akustisk retning og fokuserte mer på å være singer/songwriter enn rockestjerne. Problemet med dette solomaterialet hans var at den rå energien som gjorde The Libertines til foregangsfigurer for den nye britrocken på midten av totusentallet var borte. Uten nevnte band høres det mer ut som han prøver å vekke liket til Nick Drake, og selv det uten nevneverdig suksess.
Dette bringer oss til nyutgivelsen hans, Hamburg Demonstrations, som fortsetter i samme retning. Albumet er overraskende nok spilt inn i Hamburg i studioet Clouds Hill Recordings, som Pete likte så godt etter et besøk at han bestemte seg for å bli der i et halvt år for å feste dette materialet til tapen.
Vi starter med Kolly Kibber, en låt der han erklærer at han ikke vil forsvinne sporløst som Kolly Kibber, en karakter i boka Brighton Rock. Ganske treffende tanker fra en musiker som streber etter å holde seg relevant. Musikalsk sett inneholder denne skiva lite interessant, men en del av lyrikken han fremfører er mer enn godkjent. Den balanserer på en syltynn linje mellom kitsch og mer subtile betraktninger, og faller oftere enn ikke ned på den rette siden av linja. Det er ikke The Smiths (selv om han nok skulle ønske det), men det er ikke akkurat Lil B heller. Eksempler på dette er den flotte rockeren Hell To Pay At The Gates Of Heaven, en låt skrevet etter det forferdelige angrepet på Bataclan. Her oppfordrer han unge til å ta tak i J-45 (en kjent gitartype) istedet for Ak-47 (en kjent maskingeværtype), og sammenligner det å være i et band med å være i en hær. Dette kunne fort ha blitt over gjennomsnittet smakløs lyrikk, men han drar det i land på et vis.
Andre spor verdt å nevne her er Birdcage, som har skivas beste musikalske øyeblikk når stemmen til gjestevokalist Suzie Martin kommer på refrenget. Det er fengende saker. Albumet inneholder også en låt som ble sluppet i 2011 som Flags Of The Old Regime, som her har blitt til Flags From The Old Regime, og er dedikert til Amy Winehouse. Den passer han godt, og er et av høydepunktene.
Ærlig talt så overgår dette albumet forventningene jeg hadde til noe nytt fra den kanten, men det kommer nok aldri til å bli noe mer enn en kuriositet for spesielt interesserte. Det er enkelte lyrisk brilliante momenter, men helhetlig sett så er det ikke noe å gå mann av huse for.
FLERE ANMELDELSER
OMD - Bauhaus Staircase
OMD gjør som de har lyst og markerer sitt 45-årsjubileum på ypperste måte. >>
Steven Wilson - The Harmony Codex
Visjonæren innenfor progrock bryter alle regler og leverer et post-pandemisk mesterverk. >>
Adama Janlo - Misaligned
Brilliant og enestående begynnelse. En stemme det er vanskelig å glemme. >>
Kardang - Rizky Biznizz
Sørlandsbandet Kardang er ute med sin andre fullengder, og den gir deg rein, hard og pur rock ‘n roll. >>
Rival Sons - Lightbringer
Rival Sons gir ut sitt andre album for året, og Lightbringer står ikkje tilbake for det første. >>
Spurv - Brefjære
Spurv er tilbake med eit nytt og ambisiøst album, som imponerar med store orkester og tunge gitarar i skjønn harmoni. >>
Trevor Rabin - Rio
Forrige vokale soloalbum kom i 1989. 34 år, 50 soundtracks og 200 konserter senere knaller Trevor Rabin til! >>
Pseudo Fruit - Heavy Nydelig
En norsk trio med full klaff og tre rette: ferdigheter, referanser og kreativitet. >>