
Peter Doherty
Hamburg Demonstrations
Gjennomsnittlig fra The Libertines-vokalisten.
Peter Doherty trenger vel knapt nok noen introduksjon, bortsett fra en klargjøring om at dette nå er navnet den tidligere The Libertines og Babyshambles-vokalisten går under. Den talentfulle men, må nok sies, ekstremt trøblete låtskriveren, multi-instrumentalisten og vokalisten har vært en gjenganger i den kulørte pressen i ca. ti år nå, og det har ikke pleid å være lenge mellom stuntene hans, tilsiktet eller utilsiktet. Mengden negativ omtale har dabbet av i de siste årene, så man kan jo mistenke han for å ha vokst litt. Han er etter sigende edru nå, og det vil vise seg om dette har en positiv effekt på musikken, eller om hverdagstristessen har sunket inn for fullt.
Forrige gang vi hørte fra Doherty og gjengen var fjorårets Libertines-fullengder, Anthems For Doomed Youth, som jeg anmeldte HER. Det var et album som bar preg av at både Carl Barât og Peter, et av rockens mest notoriske radarpar/erkefiender (kun overgått av Oasis-brødrene) hadde gjennomgått en modningsprosess. Det var også en forholdsvis begredelig affære, og kun enkelte øyeblikk kunne hinte om gammel storhet.
Peter slapp også et soloalbum i 2009, Grace/Wasteland, et middels godt album, der han utforsket en akustisk retning og fokuserte mer på å være singer/songwriter enn rockestjerne. Problemet med dette solomaterialet hans var at den rå energien som gjorde The Libertines til foregangsfigurer for den nye britrocken på midten av totusentallet var borte. Uten nevnte band høres det mer ut som han prøver å vekke liket til Nick Drake, og selv det uten nevneverdig suksess.
Dette bringer oss til nyutgivelsen hans, Hamburg Demonstrations, som fortsetter i samme retning. Albumet er overraskende nok spilt inn i Hamburg i studioet Clouds Hill Recordings, som Pete likte så godt etter et besøk at han bestemte seg for å bli der i et halvt år for å feste dette materialet til tapen.
Vi starter med Kolly Kibber, en låt der han erklærer at han ikke vil forsvinne sporløst som Kolly Kibber, en karakter i boka Brighton Rock. Ganske treffende tanker fra en musiker som streber etter å holde seg relevant. Musikalsk sett inneholder denne skiva lite interessant, men en del av lyrikken han fremfører er mer enn godkjent. Den balanserer på en syltynn linje mellom kitsch og mer subtile betraktninger, og faller oftere enn ikke ned på den rette siden av linja. Det er ikke The Smiths (selv om han nok skulle ønske det), men det er ikke akkurat Lil B heller. Eksempler på dette er den flotte rockeren Hell To Pay At The Gates Of Heaven, en låt skrevet etter det forferdelige angrepet på Bataclan. Her oppfordrer han unge til å ta tak i J-45 (en kjent gitartype) istedet for Ak-47 (en kjent maskingeværtype), og sammenligner det å være i et band med å være i en hær. Dette kunne fort ha blitt over gjennomsnittet smakløs lyrikk, men han drar det i land på et vis.
Andre spor verdt å nevne her er Birdcage, som har skivas beste musikalske øyeblikk når stemmen til gjestevokalist Suzie Martin kommer på refrenget. Det er fengende saker. Albumet inneholder også en låt som ble sluppet i 2011 som Flags Of The Old Regime, som her har blitt til Flags From The Old Regime, og er dedikert til Amy Winehouse. Den passer han godt, og er et av høydepunktene.
Ærlig talt så overgår dette albumet forventningene jeg hadde til noe nytt fra den kanten, men det kommer nok aldri til å bli noe mer enn en kuriositet for spesielt interesserte. Det er enkelte lyrisk brilliante momenter, men helhetlig sett så er det ikke noe å gå mann av huse for.
Forrige gang vi hørte fra Doherty og gjengen var fjorårets Libertines-fullengder, Anthems For Doomed Youth, som jeg anmeldte HER. Det var et album som bar preg av at både Carl Barât og Peter, et av rockens mest notoriske radarpar/erkefiender (kun overgått av Oasis-brødrene) hadde gjennomgått en modningsprosess. Det var også en forholdsvis begredelig affære, og kun enkelte øyeblikk kunne hinte om gammel storhet.
Peter slapp også et soloalbum i 2009, Grace/Wasteland, et middels godt album, der han utforsket en akustisk retning og fokuserte mer på å være singer/songwriter enn rockestjerne. Problemet med dette solomaterialet hans var at den rå energien som gjorde The Libertines til foregangsfigurer for den nye britrocken på midten av totusentallet var borte. Uten nevnte band høres det mer ut som han prøver å vekke liket til Nick Drake, og selv det uten nevneverdig suksess.
Dette bringer oss til nyutgivelsen hans, Hamburg Demonstrations, som fortsetter i samme retning. Albumet er overraskende nok spilt inn i Hamburg i studioet Clouds Hill Recordings, som Pete likte så godt etter et besøk at han bestemte seg for å bli der i et halvt år for å feste dette materialet til tapen.
Vi starter med Kolly Kibber, en låt der han erklærer at han ikke vil forsvinne sporløst som Kolly Kibber, en karakter i boka Brighton Rock. Ganske treffende tanker fra en musiker som streber etter å holde seg relevant. Musikalsk sett inneholder denne skiva lite interessant, men en del av lyrikken han fremfører er mer enn godkjent. Den balanserer på en syltynn linje mellom kitsch og mer subtile betraktninger, og faller oftere enn ikke ned på den rette siden av linja. Det er ikke The Smiths (selv om han nok skulle ønske det), men det er ikke akkurat Lil B heller. Eksempler på dette er den flotte rockeren Hell To Pay At The Gates Of Heaven, en låt skrevet etter det forferdelige angrepet på Bataclan. Her oppfordrer han unge til å ta tak i J-45 (en kjent gitartype) istedet for Ak-47 (en kjent maskingeværtype), og sammenligner det å være i et band med å være i en hær. Dette kunne fort ha blitt over gjennomsnittet smakløs lyrikk, men han drar det i land på et vis.
Andre spor verdt å nevne her er Birdcage, som har skivas beste musikalske øyeblikk når stemmen til gjestevokalist Suzie Martin kommer på refrenget. Det er fengende saker. Albumet inneholder også en låt som ble sluppet i 2011 som Flags Of The Old Regime, som her har blitt til Flags From The Old Regime, og er dedikert til Amy Winehouse. Den passer han godt, og er et av høydepunktene.
Ærlig talt så overgår dette albumet forventningene jeg hadde til noe nytt fra den kanten, men det kommer nok aldri til å bli noe mer enn en kuriositet for spesielt interesserte. Det er enkelte lyrisk brilliante momenter, men helhetlig sett så er det ikke noe å gå mann av huse for.
FLERE ANMELDELSER
Kevin Morby - More Photographs (A Continuum)
Mye mer enn en kompanjong til fjorårets sterke album. >>
Harald Otterstad og Tor Andersen - Aunt Mary - Never Stop Your Wishful Thinking
Forbilledlig biografi om et av Norges beste 70-tallsband >>
Perry Dear and the Deerstalkers - Oh Dear! Perry Dear and the Deerstalkers in London
Bra 60-tallsretro fra norsk band >>
Honey Dijon - Black Girl Magic
Klassisk housemusik med attityd, och som får folk att stampa fötter. >>
El Caco - Uncelebration
Etter ein solid pause er El Caco igjen ute med ny musikk. Det har blitt litt nytt, men umiskjennelig likevel. >>
The Tallest Man on Earth - Henry St.
Svenske Kristian Matsson, bedre kjent under artistnavnet The Tallest Man on Earth, har gått fra soloprosjekter til å spille inn sitt nyeste album med et komplett band. >>
Metallica - 72 Season
Du veit kva du får, men legendene i Metallica imponerar likevel med 72 Seasons >>