Da The King of Limbs traff platehyllene i 2011 var mottakelsen så fraksjonert at det begynte å versere rykter om at dette bare var del én av Radioheads nyeste studioalbum. Et album der Thom Yorke, tilsynelatende, for alvor styrte skuta og med radiohuene som «backingband» manet fram noe som ikke er helt ulikt hans egne soloprosjekter med rytmisk minimalisme og gitarfattigdom. Men for mange var ikke dette Radiohead-aktig nok, inkludert undertegnede. Au.

De siste fem årene har derfor vært utålmodige og lange. Når startskuddet først gikk av var det dog heldigvis ikke langt til mål. Selv om The King of Limbs absolutt har vokst for alvor, slik Radioheads materiale gjerne trenger, skal det sies først som sist: A Moon Shaped Pool er milevis sterkere enn sitt fem år eldre søskenbarn, og her er det mye å snakke om.

Glitrende orkestrale øyeblikk
Allerede da bandet satte Burn The Witch til livs kunne man ganske greit antyde at Jonny Greenwoods senere års arbeid med å kue digre orkestre - blant annet i form av filmmusikk for regissør Paul Thomas Anderson (Inherent Vice, There Will Be Blood), han som lagde musikkvideoen til Daydreaming, skulle lande en hovedrolle i dette albumets univers.

Tidligere album har hatt sterkere åpningsspor enn Burn The Witch.



Derimot har allerede noen av de aller hardeste i fanskaren rangert Daydreaming blant deres topp fem Radiohead-låter - noensinne. Kanskje klassisk ‘honeymooning’ sånn sett; at man i løpet av hvetebrødsdagene er lamslått av forelskelsen (i dette tilfellet den nye musikken) som etterhvert kanskje falmer.

Men herregud, den er helt utsøkt. Fra pianoet (med en touch av Ryuichi Sakamoto?) til Yorkes perfekt porsjonerte, men sparsommelige lyrikk i et lydbilde som utfolder seg til å bare bli vakrere, og vakrere og vakrere.

Koring og kraut
Men når du trodde at strykerne var det «store nye» på denne skiva, viser Decks Dark den neste som vil få deg til å måpe: uhyggelige, salig koring som er ekstremt stemningsfull. Nesten litt Amnesiac-dysterhet, før Desert Island Disk sitt helt streite akustiske gitarriff som er lett å like, eller mislike.

Også: kraut. Yorke høres nesten ut som The Nationals Matt Berninger der han urolig bjeffer ut «You really messed up everything» i Ful Stop, og halvveis inn i låta males den i In Rainbows sin enestående musikalfargeprakt der både Selway, O’Brien og Greenwood-brødrene får føttene planta på jorda igjen og kimer inn med klassisk Radiohead-esque gitar, bass og trommer.

Gjenkjennelig Radiohead
Sa forresten noen «skilsmisse»-plate, om Yorkes samlivsbrudd med kona? Glass Eyes er nemlig så trist og hjerteskjærende, og om det er tilfellet takler han den problematikken tusen ganger sterkere enn Chris Martin & Co. gjorde med Ghost Stories. Her har Greenwoods orkestrale ferdigheter kanskje overgått seg selv.

Identikit er ikke ukjent for de som har fått oppleve Abingdon-bandet i egen skikkelse, som kort og godt er deilig post-Amnesiac Radiohead-rart.

I nyere tid er også The Numbers kjent fra et fåtall show Yorke har gjort, da kun med hans himmelske røst og gitar. Den bærer samme preg som Desert Island Disk, men til stor lykke sniker den gåsehudfremkallende koringa seg inn også her, som på dette tidspunktet er et perfekt nytt element i Radioheads musikk.

Ikke helt ulikt er det for bossa nova-infuserte Present Tense, og det er helt klinkende klart at koringa ofte gjør skiva, i tillegg til å være lagt på en grunnmur av deilig Radiohead-ske komposisjoner.

Den digre overraskelsen
Dersom det ikke allerede var klinkende klart at Sam Smith sitt makkverk av en Bond-låt burde vært skylt, bretta, stappa og kasta etter Radiohead avslørte deres egen Spectre-låt i juletider, gjør låta med det svært radiovennlige navnet Tinker Tailor Soldier Sailor Rich Man Poor Man Beggar Man Thief det enda klarere at den ellers spektakulære åpningssekvensen kunne trengt noe mer ala dette.



Og så, den store overraskelsen, og igjen et vitne til det som delvis kan bunne i Yorkes samlivsbrudd. Etter å ha prøvd og feilet i årevis, og det har blitt sagt at Yorke trenger å føle at det er en grunn til at en låt eksisterer, finnes nå True Love Waits som en egen studioversjon.

Det er betydelig, fordi den eneste versjonen som har eksistert er en forenklet kassegitar-versjon spilt inn live, morsomt nok fra deres foreløpig siste konsert i Oslo i 2001 på I Might Be Wrong-EPen, og har fått The Fog-behandlingen sammenlignet med hvordan de to versjonene er. Har du hørt den, skjønner du sannsynligvis hva jeg mener.

(Den er topp, selvfølgelig, men begge versjoner har i grunn noe for seg).

Ny klassiker?
At det på A Moon Shaped Pool er 11 gode låter er helt sikkert. Mye av dette er også ganske tilgjengelig for de som ikke er helt initiert i Radioheads tidligere og ofte tidkrevende materiale. Henger skiva like bra sammen som sine forgjengere? Kanskje ikke helt.

Og det skal sies: Et nytt Radiohead-album på terskelen til sommeren er litt… malplassert. Dette er ikke plata du tar med deg ut i våryrheten, på stranda, til grillfesten (slik det forsåvidt aldri er). I så fall røsker du heller med et knippe låter fra The Bends. Jeg tror dette er en langt mer smakfull affære når høsten og vinterdepresjonen hviler over dine skuldre, rent humørmessig.

Men det du får av A Moon Shaped Pool er mye enestående melodikk, strålende fusjonering av Radioheads «vanlige» seg og det orkestrale via Greenwoods enorme multi-talent, låtvariasjon man blir tilfreds av - ja, her er det som sagt noe for alle, og det er mye følelser inne i bildet. Og den koringa altså, den gjør meg nesten religiøs.

På femte lytt er ikke dette ennå en ny OK Computer, Kid A eller In Rainbows. Men dette føles virkelig som Radiohead, som er en ubeskrivelig følelse. Det gjør at denne bunten verker gir meg denne gangen tålmodighet til å vente på neste kapittel i bandets historie - om det skulle skje.