
BANKS
The Altar
Lett underveldende klubbflørt
BANKS ble kjent for massene i 2013, og etablerte seg for alvor som husholdningsnavn med 2014-debuten Goddess. Med det plasserte hun seg selv i toppsjiktet av den meget tidsriktige bølgen av minimalistisk R&B. Nå er hun tilbake med oppfølgeren, titulert The Altar, som tar ting litt mer i retning tradisjoner man gjerne forbinder med downtempo klubbmusikk og house. Soul og R&B referansene er der enda, men de angripes fra en litt annen vinkel. Resultatet er greit, men lettere underveldende.
Nærliggende sammenligninger innen teknisk sterke soulstemmer over smarte men sparsommelige produksjoner vil være artister som FKA Twigs, eller nylig albumaktuelle Frank Ocean og Solange på den andre siden av dammen. Der disse artistene har sterke kort i ermet når det kommer til særegenhet, faller kanskje Banks litt gjennom på akkurat det. Hun har sin egen sound, men den oppfattes fort som noe mer generisk og forutsigbar enn det de andre. Det er ikke det at The Altar ikke har sterke melodier, men man sitter igjen med følelsen av at BANKS ikke opererer med det samme sterke overskuddet som formidlet på debuten.
Hooks finnes i plenty, men følelsen av intetsigenhet i materialet er litt for påfallende til at man dras skikkelig inn i BANKS verden denne gangen. Retningen plate nummer to tar er dristig og frisk, men helheten som presenteres faller til syvende og sist gjennom i det brede utvalget av sterke utgivelser som har dukket opp i hennes sjangersegment den siste tiden.
BANKS på Facebook
Nærliggende sammenligninger innen teknisk sterke soulstemmer over smarte men sparsommelige produksjoner vil være artister som FKA Twigs, eller nylig albumaktuelle Frank Ocean og Solange på den andre siden av dammen. Der disse artistene har sterke kort i ermet når det kommer til særegenhet, faller kanskje Banks litt gjennom på akkurat det. Hun har sin egen sound, men den oppfattes fort som noe mer generisk og forutsigbar enn det de andre. Det er ikke det at The Altar ikke har sterke melodier, men man sitter igjen med følelsen av at BANKS ikke opererer med det samme sterke overskuddet som formidlet på debuten.
Hooks finnes i plenty, men følelsen av intetsigenhet i materialet er litt for påfallende til at man dras skikkelig inn i BANKS verden denne gangen. Retningen plate nummer to tar er dristig og frisk, men helheten som presenteres faller til syvende og sist gjennom i det brede utvalget av sterke utgivelser som har dukket opp i hennes sjangersegment den siste tiden.
BANKS på Facebook
FLERE ANMELDELSER
The Cruel Intentions - Venomous Anynomous
The Cruel Intentions er tilbake med si andre plate, som leverer ein finfin kombo sleazerock og metal. >>
Sigrid - How to Let Go
Den sunnmørske popartisten viser at det andre albumet ikke behøver å være vanskelig likevel. >>
Erlend Ropstad - Gleden & Sorgen
Erlend Ropstad leverer varene igjen, selv om Gleden & Sorgen ikke når helt opp til de forrige utgivelsene >>
Wet Leg - Wet Leg
Wet Leg lager leken indie for de som elsker indie, og som også kan konvertere skeptikerne. >>