Kaizers Orchestra var og forblir et av Norges beste band gjennom tidene og albumet Artisten & Marlene var en av fjorårets beste norske album, også her hos Musikknyheter.no. Derfor stikker det ekstra dypt når Janoves tredje soloalbum ikke holder den ellers høye standarden i hans karriere.

Hengtmann starter lovende med Engel, som gir en smakebit på det røffe soundet som er i vente på resten av albumet, blant annet tunge trommer. Selv om den drivende beaten på Engel gjør låta litt seig å lytte til, er det verdt det når det mektige refrenget kommer. Små detaljer med orgel og piano er også med på å heve låta. En god førstelåt som dessverre annulleres av den neste, Stormen, som høres ut som åpningsnummeret til den musikalen du ikke hadde lyst til å se. En slitsom låt som ikke kler Janoves stil eller stemme.

Selv om soundet låter fett så når ikke låtene opp, det hele minner om en samling B-sider og «fillers» som ikke hadde noe bedre sted å være. Låtene er forglemmelige og albumet går på tomgang, og de virker på langt nær like gjennomtenkt som på fjorårets Artisten & Marlene, heldigvis varer Hengtmann omtrent halvparten så lenge. De to duettene på plata virker krampeaktig, og virker bortkastet på talentene Ane Brun og OnklP. Aller verst er Våpen med Brun, som er en totalt uinspirert sviske av en låt med den putete teksten «så, hold deg våken, for i kveld er mitt valg av våpen min sjarm, som jeg har etter min far». Begge duettene får en til å tenke at låtene er skrevet fordi man fikk muligheten til å samarbeide og fikk plutselig et voldsomt hastverk fordi Ane Brun og OnklP hadde en buss å rekke.

En smakebit av Hengtmann:


Det er lett å kjede seg og enda en ny gjennomhøring blir tungt. Så for å spare seg kan man heller plukke ut et par av låtene og legge i en spilleliste sammen med andre og bedre låter, deriblant, som tidligere nevnt, Engel, men også tittelsporet; som kan minne om noe fra The Black Keys med sine gromme trommer og fengende og drivende riff, som ligger i flere lag av lyd. En låt det bare er å glede seg til å høre på konserter. Helt til slutt er det den lett psykedeliske Pyramidene, som i første omgang er lett å avfeie fordi den kommer så sent i albumet og man er lei og vil hjem, men isolert sett er den flott. Det er oppløftende å lytte til, og det er vibber av sen Beatles mot slutten av låta, kanskje aller mest Blue Jay Way fra 1967. Dessverre klarer ikke disse tre låtene eller det røffe soundet å løfte albumet opp til det nivået man burde forvente fra en av Norges aller beste låtskrivere.


Janoves Facebook-side