Fall Out Boy var et av de ledende bandene under den såkalte 'emobevegelsen' på tidlig 2000-tall. Sammen med band som My Chemical Romance og Panic! at the Disco sto de for den mer poppete delen av emo, med melodisk poppunk, sorte klær og'‘guyliner' som kjennemerke. Siden den gang her bandet vokst opp og utviklet seg både musikalsk og uttrykksmessig, og der mange andre samtidige band har falt fra fordi de for stereotypt passet inn i kun de rammene de befant seg i den gang da, har Fall Out Boy klart overgangen til ‘voksenband’ med glans.

Bandet har vist seg usedvanlig tilpassingsdyktige, og siden 'Save Rock And Roll' (2013), anført av den svært så symbolske låta 'Phoenix' ("I’m going to change you like a remix, then I’ll raise you like a phoenix"), har bandet vist seg som et stadion-størrelse rockeband mer enn noe annet. Med voldsomt allsang- og radio-vennlige refrenger har bandet slått seg inn i hjemmene og hjertene til et langt bredere publikum enn det deres emo-frender noen gang kunne drømme om å gjøre, og bandets tre siste album endte opp med førsteplasser på Billboard Hot 100. Ikke verst for et band som mange avskrev som et irriterende blaff fra en obskur og kortlevd ungdomskultur.

Bandets ferskeste utgivelse, 'M A N I A', som ble sluppet for kort tid siden, er det seneste til å fyke rett inn på førsteplass i USA. Albumet var anført av singler som 'Young And Menace' og 'Champion', som viste en drastisk ny retning for bandet. Her var det mer enn bare antydninger til EDM-elementer, noe Fall Out Boy bare såvidt har snust på tidligere. Men var det bare for å oppnå sjokk-effekt på første singel eller var dette et faktisk nytt element bandet hadde adoptert? Vel, elektronikaen er definitivt til stedeværende, men ikke så overdøvende som mange fans fryktet i utgangspunktet.

Albumet åpner med et knyttneveslag og låta 'Stay Frosty Royal Milk Tea', her er det beats, elektronikk og harde gitarer i skjønn forening, og vokalist Patrick Stump som snerrer "Are you smelling that shit? Eau de résistance!" Låta følges av tredjesingel 'Last Of The Real Ones' og 'Hold Me Tight Or Don’t', litt mer tradisjonelle Fall Out Boy rocke-låter, med stadiumstørrelse wall-of-sound-lydlandskap og masse gitarer. Uten spesielt mye særpreg, men behagelige nok å høre på. Likevel går de noe i ett med tapeten på dette albumet, og står seg i likhet med låter som 'Heaven’s Gate' og 'Sunshine Riptide' bedre på egen hånd enn de gjør som låter i en rekke andre likelydende låter.



'Wilson (Expensive Mistakes)', som også er seneste singel ut fra bandet, er et av høydepunktene på albumet, og er i likhet med musikkvideoen breddfull av selvironi; "I'll stop wearing black when they make a darker color", synger Stump over fengende og overraskende dansbare rytme. Et annet høydepunkt er låta 'Church', et gedigent kjærlighetsanthem med kirkeorgel, et enormt kirkekor og kirkeklokker i bakteppet og Stumps vokal-jøglerier som leker seg over en rytme som kan få hvilket som helt gulv til å gynge. Tekstene, som "if you were church I’d get on my knees", blir banale i forhold til størrelsen på soundet, men føles da heller ikke som den viktigste ingrediensen i låta.

Likevel er det låtene som har blitt plukket ut som singler som bærer hovedtyngden av dette albumet på sine skuldre, uber-fengende 'Champion' og ikke minst tidligere nevnte 'Young and Menace' som åpner mykt med Stump som nærmest hvisker at "We’ve gone way too fast for way too long, and we were never supposed to make it half this far" - det føles som om de nærmest selv er overrasket over at det har gått så bra som det har gjort. Men skrur man opp lyden for å høre bedre når gutta slenger inn en liten hyllest til Britney Spears og 'Oops I Did It Again', får man seg en grei overraskelse; plutselig eksploderer låta i tunge EDM-elementer, bass som man kjenner i marg og bein, og Stumps forvridde stemme som gauler "young and menace".



Det hele avsluttes med enda et wall-of-sound-anthem, 'Bishop’s Knife Trick', som etter 'Young And Menace' nesten høres nedtonet ut! Det er en smertefull og sørgmodig avslutning, full av anger over å ha forlatt byer og mennesker man hverken klarer å leve med eller å leve uten, av desperasjon og behov for å bryte seg ut og frem. Likevel ligger det en slags fredfullhet i bunnen, en resignasjon og visshet om at nå kan det vel bare gå en vei, oppover? Låta og albumet avsluttes tankefullt, nærmest som en musikalsk ellipse, et dristig trekk på et album med såpass mye trøkk som gutta pumper ut i løpet av de snaut 35 minuttene det varer.


[Den digitale utgaven av albumet har i tidsrommet anmeldelsen ble skrevet ved et feiltak blitt lastet opp til de store streamingplattformene med feil rekkefølge på låtene, denne anmeldelsen er basert på den fysiske versjonen. Det jobbes med å korrigere rekkefølgen hos streamingplattformene.]