Odin Landbakk
Speilvendt
Claudia Scott-produsert og lovende debut fra Norske Talenter-vinner.
Som 13-åring vant gitaristen Odin Landbakk Norske Talenter i 2015. Etter dette har han holdt en rekke konserter, spilt med både nasjonale og internasjonale stjerner og i dag gir han ut den fysiske utgaven av debutalbumet (digital utgivelse i oktober).
Albumet heter Speilvendt grunnet det faktum at Odin er venstrehendt, og gjør ting speilvendt av alle andre. Men albumet er slett ikke venstrehåndsarbeid!
Jeg har levd med platen i ørene en måneds tid og har blitt godt kjent med de ti låtene, hvor sju av dem er skrevet i samarbeid med Claudia Scott, som også er produsent av albumet.
Til de som frykter gitaronani ala de mest slitsomme gitarheltene fra 80-tallet kan jeg si at dere vil bli gledelig overrasket. For det er en langt mer behersket gitarist vi hører her, som gir låtene det de trenger. Intet mer, intet mindre.
Det begynner veldig stemningsfullt med Hymne til en legende, som er en instrumental intro i David Gilmour-landskap, hvor han lar gitaren få synge.
Deretter hopper vi inn i rett fram 70-talls americana-lignende rock. Fans av Tom Petty, Eagles og The Band burde ta seg en lytt. You Should be Gone By Now er platens mest fengende spor og er en av de som blir igjen i øret ditt etter at den er ferdig.
Nightbird er en langt roligere affære. En pen låt som virkelig understreker at Odin heller vil ha frem låten enn hvor flink han er til å spille fort. Flott koring er det også.
Olsen på strekk (kristiansundsk for seigmann) er en merkelig sak. Den er morsom, og har noen fine instrumentalpassasjer med herlig strengespill, og den bryter veldig med resten av albumet.
Selv om Odin er langt mer dempet i gitarspillingen sin så har han tatt med Strengedans, den instrumentale vinnerlåten fra Norske Talenter, som er skrevet av Frode Alnæs. Dette er folkrock av ypperste merke, spesielt mandolinbrekket. Det er også platens beste låt og får meg til å ønske at det hadde vært mer av denne type rock på albumet.
For det er et men her, selv om dette er en svært lovende debut hvor håndverket sitter. Musikaliteten er det heller ikke noe å utsette på. Men litt for mange av låtene mangler det lille ekstra. Det hooket som gjør at du skal huske den etterpå og som gjør at du vil høre den på nytt. For å sitere en som hørte på albumet sammen med meg i bilen en dag: "Det akkurat som den er nesten der
Ta Time Passes, Things Changes for eksempel. Den har en nydelig melodi, men også her er det lille ekstra, som The War on Drugs ville klart å legge inn i en slik låt (den er i det landskapet) mangelvare.
Det er også gjort et produksjonsmessig valg hvor man har lagt forvridning/filter på stemmen til Odin. Dette fungerer fint i én låt, men når det blir på nesten alle må man spørre seg om hvorfor.
Mange klager på at strømming og små selskaper har gjort det vanskeligere å gjøre det stort på platemarkedet. Men det har også ført noe bra med seg: Det har ført til at vi er tilbake til en tid hvor artister får tid på seg til å bruke 2-3 plater på å utvikle musikken. I stedet for at alt skal klaffe fra album én.
Odin er såpass dyktig, og ung, at jeg tror han fort kan komme dit han er ment å være allerede på neste album. Vi gleder oss til å følge utviklingen.
Albumet heter Speilvendt grunnet det faktum at Odin er venstrehendt, og gjør ting speilvendt av alle andre. Men albumet er slett ikke venstrehåndsarbeid!
Jeg har levd med platen i ørene en måneds tid og har blitt godt kjent med de ti låtene, hvor sju av dem er skrevet i samarbeid med Claudia Scott, som også er produsent av albumet.
Til de som frykter gitaronani ala de mest slitsomme gitarheltene fra 80-tallet kan jeg si at dere vil bli gledelig overrasket. For det er en langt mer behersket gitarist vi hører her, som gir låtene det de trenger. Intet mer, intet mindre.
Det begynner veldig stemningsfullt med Hymne til en legende, som er en instrumental intro i David Gilmour-landskap, hvor han lar gitaren få synge.
Deretter hopper vi inn i rett fram 70-talls americana-lignende rock. Fans av Tom Petty, Eagles og The Band burde ta seg en lytt. You Should be Gone By Now er platens mest fengende spor og er en av de som blir igjen i øret ditt etter at den er ferdig.
Nightbird er en langt roligere affære. En pen låt som virkelig understreker at Odin heller vil ha frem låten enn hvor flink han er til å spille fort. Flott koring er det også.
Olsen på strekk (kristiansundsk for seigmann) er en merkelig sak. Den er morsom, og har noen fine instrumentalpassasjer med herlig strengespill, og den bryter veldig med resten av albumet.
Selv om Odin er langt mer dempet i gitarspillingen sin så har han tatt med Strengedans, den instrumentale vinnerlåten fra Norske Talenter, som er skrevet av Frode Alnæs. Dette er folkrock av ypperste merke, spesielt mandolinbrekket. Det er også platens beste låt og får meg til å ønske at det hadde vært mer av denne type rock på albumet.
For det er et men her, selv om dette er en svært lovende debut hvor håndverket sitter. Musikaliteten er det heller ikke noe å utsette på. Men litt for mange av låtene mangler det lille ekstra. Det hooket som gjør at du skal huske den etterpå og som gjør at du vil høre den på nytt. For å sitere en som hørte på albumet sammen med meg i bilen en dag: "Det akkurat som den er nesten der
Ta Time Passes, Things Changes for eksempel. Den har en nydelig melodi, men også her er det lille ekstra, som The War on Drugs ville klart å legge inn i en slik låt (den er i det landskapet) mangelvare.
Det er også gjort et produksjonsmessig valg hvor man har lagt forvridning/filter på stemmen til Odin. Dette fungerer fint i én låt, men når det blir på nesten alle må man spørre seg om hvorfor.
Mange klager på at strømming og små selskaper har gjort det vanskeligere å gjøre det stort på platemarkedet. Men det har også ført noe bra med seg: Det har ført til at vi er tilbake til en tid hvor artister får tid på seg til å bruke 2-3 plater på å utvikle musikken. I stedet for at alt skal klaffe fra album én.
Odin er såpass dyktig, og ung, at jeg tror han fort kan komme dit han er ment å være allerede på neste album. Vi gleder oss til å følge utviklingen.
FLERE ANMELDELSER
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>
David Gilmour - Luck and Strange
Nei, David, dette er ikke det beste du har gjort siden The Dark Side of the Moon. >>