Medlemmene i Mandalai Lamas fra Halden hevder at de ble bortført av aliens i 1967 og at de var lost in space i 50 år før de fant seg selv og startet opp bandet. Og om vi starter med det rent visuelle er det mye som minner om 1967 på debutplata Here Comes the Mandalai Lamas:

De gir selvsagt ut musikken sin på vinyl, og estetikken og sjargongen passer også perfekt inn i retrobildet. De holder bildene i svarthvitt og hevder at plata er «recorded in mind blowing stereo». På labelen har de bilde av Dalai Lama, som selvsagt er et nikk til bandnavnet.

Så var det musikken da. Joda, det høres faktisk også ut som om de fremdeles er i 1967, for de spiller garasjerock/psykedelia slik den ble spilt i 1967. De høres ut som tidlig Rolling Stones, det høres ut som The Troggs (sjekk ut åpninga på Impactor, så skjønner du hva jeg mener), bare for å nevne to navn fra den perioden. Skal man sammenligne dem med samtidige band, kommer man ikke utenom The Brian Jonestown Massacre.

De holder seg tro til konseptet og kjører på med gitarer gjennom rørforsterkere, tremolo, klang, munnspill her og der og flittig bruk av tamburin. Vokalist Håvard Dale har en klassisk 60-talls-rockstemme, slepende og selvsikker. Tekstene er ganske rett fram og handler om å dra damer, drikke og røyke uten å tenke på hva andre måtte synes om det. Essensielle og ganske tidløse tema med andre ord. Albumet er også retrotidstypisk produsert av vokalist Dale.

Og visst er det tøft, visst liker vi garasjerock og psykedelia og visst har de en del raffe låter på repertoaret. Åpningslåten Ancient Headlights minner oss i starten om før nevnte Stones og låten The Last Time. Låt to I Wanna Be Your Man er også en klassisk låt med tøft riff som gjentas gjennom hele låten. De øker tempoet i I Don’t Know What To Do With My Life. Det er rett fram, det svinger, det er tøft. Hallelujah!



Side to åpner fint med I want you og Impactor og avslutter med den lange og ganske mørke China Girl. “I don’t give a damn what anyone thinks», synger Håvard Dahle, og det er en riktig så fin innstilling å ha. Here Comes the Mandalai Lamas viser nettop dette. Bandet er retro så det holder og de lager følgelig ikke noe nytt og revolusjonært her. Det de imidlertid har massevis av er stil. De framfører musikken sin med overbevisning og innlevelse, og det holder et godt stykke på veien.



Facebooksiden til bandet