
Marilyn Manson
We Are Chaos
Endelig tilbake der han hører hjemme
Kritikere rundt om i verden har kastet seg over tastaturet og stemplet ham som utdatert og ferdig hver gang et nytt album har blitt lansert. Ikke at Mansons katalog kun inneholder gull, spesielt ikke under en rotete periode på begynnelsen av 2000-tallet kanskje, men kritikken har alltid gått ut på det samme, omtrent i linjene av «Javel? Dette var ikke like sjokkerende som 90-tallet, hva er da poenget?»
Det samme skjedde da han i 2015 kom ut med, etter min mening, det beste albumet så langt, The Pale Emperor. I et samarbeid med Tyler Bates gjenoppstod Manson som en ny, og ærligere versjon, med en nedstrippet og bluesinspirert skive som viste at han absolutt var verdig et comeback. Fans og kritikere derimot ville ha tilbake sjokkrockeren og i 2017 kom Heaven Upside Down, et album som, om noe, bar preg av lite inspirasjon og en" God of can’t be bothered to fuck at all".
I juli slapp Manson den første singelen We Are Chaos og om man skulle tolke noe som helst ut i fra den, var det at Manson hadde skiftet ham på nytt og kommet ut på andre siden med både David Bowie og The Beatles som fremtredende inspirasjonskilder, med catchy refreng og et upbeat, poppete lydbilde, dog med Mansons klassiske, pessimistiske tekster. Det lovet i grunnen godt.
We Are Chaos kunne heller ikke være et mer riktig navn på dette albumet. Sammen med countryartist Shooter Jennings har Manson smeltet sammen gammelt med nytt, og skapt en helt ny og adskillig større ramme for ham å bevege seg rundt i.
Den er absolutt kaotisk, med store doser glamrock, post-punk og industriell metall. Akustiske gitarriff, piano, og weird-ass tekster (tanken på Manson som en biekonge som skal drukne verden i honning, jeg klarer det nesten ikke. Men ikke la den linjen skremme deg. Jeg mener at dette albumet inneholder noen av de sterkeste tekstene han har levert så langt). Men genistreken her ligger i at alt passer godt sammen, og hver enkelt sang komplimenterer den neste.
Mest av alt fremstår albumet som oppdatert, tidsriktig og bærer en høy, samlet kvalitet. Den passer samtidig godt inn som et broket soundtrack til et like broket annus horriblis 2020, selv om den faktisk ble ferdig produsert lenge før pandemien brøt ut.
Det vil garantert være kritikere som kommer til å furte over dette albumet også (alt var meget bedre før), men for min del står We Are Chaos uten tvil frem som ett av Mansons sterkeste album så langt, og som artist er han tilbake på topp der jeg håper han holder seg en stund til.
Høydepunkt; Half-way & One Step Forward, Infinite Darkness og Red Black & Blue
Edit; herrejesus, glemte å ta med Broken Needle i høydepunktene!
FLERE ANMELDELSER
OMD - Bauhaus Staircase
OMD gjør som de har lyst og markerer sitt 45-årsjubileum på ypperste måte. >>
Steven Wilson - The Harmony Codex
Visjonæren innenfor progrock bryter alle regler og leverer et post-pandemisk mesterverk. >>
Adama Janlo - Misaligned
Brilliant og enestående begynnelse. En stemme det er vanskelig å glemme. >>
Kardang - Rizky Biznizz
Sørlandsbandet Kardang er ute med sin andre fullengder, og den gir deg rein, hard og pur rock ‘n roll. >>
Rival Sons - Lightbringer
Rival Sons gir ut sitt andre album for året, og Lightbringer står ikkje tilbake for det første. >>
Spurv - Brefjære
Spurv er tilbake med eit nytt og ambisiøst album, som imponerar med store orkester og tunge gitarar i skjønn harmoni. >>
Trevor Rabin - Rio
Forrige vokale soloalbum kom i 1989. 34 år, 50 soundtracks og 200 konserter senere knaller Trevor Rabin til! >>
Pseudo Fruit - Heavy Nydelig
En norsk trio med full klaff og tre rette: ferdigheter, referanser og kreativitet. >>