Omtale: U2
Achtung Baby
Mesterverket fyller tretti!
Et av de største høydepunktene blant mange i musikkåret 1991, er definitivt U2s Achtung Baby. Alt stemmer. For et album!
Det perfekte resultatet satt imidlertid langt inne. Misnøyen i bandet var stor etter forgjengeren Rattle And Hum (1988). Ikke kommersielt, men musikalsk. U2 var kanskje størst, men ikke best. Bono, The Edge, Adam Clayton og Larry Mullen hadde behov for å tenke nytt, men var usikre på hvilken vei de skulle gå. Eller om de i det hele tatt skulle gå sammen. U2 gikk, heldigvis, i seg selv, som individer og som band. Daniel Lanois og Brian Eno ble hentet inn som produsenter for å føre kvartetten i riktig retning. Det var åpenbart et smart valg.
Berlin, som på dette tidspunktet var en samlet by etter murens fall, ble åstedet for U2s re-etablering. I Hansa Studios skulle det skapes en ny sound. Den skulle ikke være like stadionbasert som før, men ha en mer klubb-feeling. Berlin levde derimot ikke helt opp til forventningene, selv om U2 spilte inn enkelte låter før de returnerte til den irske hovedstaden, Dublin, og fullførte albumet. Under studiotiden var Lanois hele tiden til stede, mens Eno med jevne mellomrom, som en lytter utenfra, kom inn og ga instrukser og direktiver. Poenget var å sikre en tilnærming fri fra påvirkninger av det som foregikk i studioet til daglig. Taktikken fungerte, må en kunne si. Med Achtung Baby skapte Lanois og Eno et unikt univers. De fikk frem et helt nytt lydbilde som løftet U2 til nye høyder.
I forberedelsene til Achtung Baby begynte Bono og The Edge å skrive låter sammen uten Mullen og Clayton. De fant tydeligvis inspirasjon i å jobbe som en duo. Samtlige 12 spor på U2 sitt syvende studioalbum er bunnsolide og har en bredde og kvalitet bandet ikke hadde vist før og heller ikke siden. Achtung Baby står som en påle i U2s diskografi, og der er det mange sterke album! Låtmaterialet og produksjonen er overbevisende. Låt etter låt blir du sittende å gape. Wow!
Det er en skjønnhet over det hele, en industriell nytelse, bilder av det urbane, bygårder, gater og trange smug, asfalt, nattklubber, jernbaner, fabrikker, damp. Gitarspillet, gjenkjennelig som The Edges, men likevel med så mye mer kraft og kreativitet. Rytmeseksjonen, skarpe trommer og den dype bassen, programmerte beats. Bonos vokalprestasjoner, som overgår alt han gjorde tidligere og har gjort i ettertid. Her steg han virkelig opp blant rockens ypperste vokalister. Effektene, synthesizere, dynamikken. Alt pakket inn i en praktfull lydoase som er mesterlig utført av Lanois´, og Enos, fingerspissfølelse.
Denne omtalen ble opprinnelig skrevet til 20-årsjubileet av albumet i 2011. Utgivelsen som da kom inneholdt litt av hvert. I tillegg til en remastret utgave av originalen, fikk du en ekstra CD med alternative versjoner av enkelte låter, b-sider og rariteter. Samtidig ga U2 fansen en über deluxe-utgave i begrenset opplag som inneholdt seks CD-er, fire DVD-er, langspillende vinyl, syvtommere og masse annet snacks. Blant de seks CD-ene fikk du også oppfølgeren, Zooropa, fra 1993 (strålende album det også), og en rekke andre låter. DVD-ene inneholdt ZOO TV: Live From Sydney og From The Sky Down, en helt ny dokumentar og musikkvideoer. Ikke nok med det: Du fikk også en bok, flere kunsttrykk og fanklubbens medlemsblad med mer.
Likevel: Det viktigste var selve Achtung Baby i en enda bedre produksjon enn originalen (eller kanskje ikke, vil noen si). Remastret eller ei, albumet er like bra, også nå tre tiår år etter utgivelsesdatoen. Det er fint å bli minnet om hvor fantastisk denne skiva er. Det første som slår deg som lytter er at du vil skru opp lyden og spille det høyt som faen! Fordi det fortjener det, men også fordi lydbildet tillater det uten å fjerne nyanser, uten å skape kaos. Det er så perfekt gjort at en rett og slett blir målløs.
Hva er det vi hører? Det åpner med Zoo Station, først gitaren, som en drill i rommet, den harde skarptrommelyden, den robuste bassen, vokalen, som om Bono synger inn i en bøtte, og strøkne gitarpassasjer av The Edge. Deretter Even Better Than The Real Thing med funky gitarriff, lekre solopartier og Bonos imponerende vokal som bakkes opp av Mullen og Clayton. Så One, den optimale balladen, Bonos såre og bitre lyrikk, det melodiøse refrenget, etterfulgt av den rytmiske starten, perkusjonen, The Edge sitt energiske riff, Bonos småarrogante synging, og lyden som løftes ut i rommet anført av gitarer og bass etter refrenget i Until The End Of The World.
Det er vrient, og sikkert ikke nødvendig, å velge seg en favorittlåt fra Achtung Baby, men denne skribenten har alltid vært svak for Who's Gonna Ride Your Wild Horses. Det er noe med det grumsete intro-riffet, hvordan låten åpnes opp og ender i et av musikkhistoriens flotteste refrenger, som begeistrer. Midtveis får vi So Cruel, som har et enklere lydbilde der tangentene og beaten ligger under den litt sløve, men også her bitre vokalen, og dernest bassens inntreden og strykepartiene. I The Fly ligger det vrengte og raspete gitarriffet foran i lydbildet, og The Edge leker seg gjennom hele låten. Rytmen er poengtert og vokalen hviskende før falsetten slår inn. Eller hva med Mysterious Ways, ekkoet i den groovy gitaren, den tynne takten, Bonos glade vokal, nesten som et stev, og allsangen som trigges når han påpeker:
It´s all right, it´s all right, it´s all right
she moves in mysterious ways
Tryin' To Throw Your Arms Around The World er en roligere variant med tung bass, snedige triks fra The Edge og Bono som melodiøst snakke-synger. Så Ultra Violet (Light My Way), oppbyggingen, som et åpent landskap i den urbane settingen, velkjent U2-riff, Bono som igjen imponerer med dyp vokal, og tett og stramt fra Mullen og Clayton. Acrobat er suggerende, har et presist basspill, marsjerende trommer, gitar-alarm og glimrende timing fra Bono. Avslutningen Love Is Blindness er avbalansert og stemningsfull med lekre småplukk fra The Edge og Bono som kontrollerer det hele.
Det er ingen enkel oppgave å beskrive det unike en hører med å lytte til Achtung Baby. Albumet er enestående fra start til mål, og en blir aldri lei av å lytte til det. Det er så utrolig godt gjennomført i alle ledd. Hvordan fikk de til? Uansett: Takk og gratulerer med 30-årsjubileum!
Bandets hjemmeside her
Det perfekte resultatet satt imidlertid langt inne. Misnøyen i bandet var stor etter forgjengeren Rattle And Hum (1988). Ikke kommersielt, men musikalsk. U2 var kanskje størst, men ikke best. Bono, The Edge, Adam Clayton og Larry Mullen hadde behov for å tenke nytt, men var usikre på hvilken vei de skulle gå. Eller om de i det hele tatt skulle gå sammen. U2 gikk, heldigvis, i seg selv, som individer og som band. Daniel Lanois og Brian Eno ble hentet inn som produsenter for å føre kvartetten i riktig retning. Det var åpenbart et smart valg.
Berlin, som på dette tidspunktet var en samlet by etter murens fall, ble åstedet for U2s re-etablering. I Hansa Studios skulle det skapes en ny sound. Den skulle ikke være like stadionbasert som før, men ha en mer klubb-feeling. Berlin levde derimot ikke helt opp til forventningene, selv om U2 spilte inn enkelte låter før de returnerte til den irske hovedstaden, Dublin, og fullførte albumet. Under studiotiden var Lanois hele tiden til stede, mens Eno med jevne mellomrom, som en lytter utenfra, kom inn og ga instrukser og direktiver. Poenget var å sikre en tilnærming fri fra påvirkninger av det som foregikk i studioet til daglig. Taktikken fungerte, må en kunne si. Med Achtung Baby skapte Lanois og Eno et unikt univers. De fikk frem et helt nytt lydbilde som løftet U2 til nye høyder.
I forberedelsene til Achtung Baby begynte Bono og The Edge å skrive låter sammen uten Mullen og Clayton. De fant tydeligvis inspirasjon i å jobbe som en duo. Samtlige 12 spor på U2 sitt syvende studioalbum er bunnsolide og har en bredde og kvalitet bandet ikke hadde vist før og heller ikke siden. Achtung Baby står som en påle i U2s diskografi, og der er det mange sterke album! Låtmaterialet og produksjonen er overbevisende. Låt etter låt blir du sittende å gape. Wow!
Det er en skjønnhet over det hele, en industriell nytelse, bilder av det urbane, bygårder, gater og trange smug, asfalt, nattklubber, jernbaner, fabrikker, damp. Gitarspillet, gjenkjennelig som The Edges, men likevel med så mye mer kraft og kreativitet. Rytmeseksjonen, skarpe trommer og den dype bassen, programmerte beats. Bonos vokalprestasjoner, som overgår alt han gjorde tidligere og har gjort i ettertid. Her steg han virkelig opp blant rockens ypperste vokalister. Effektene, synthesizere, dynamikken. Alt pakket inn i en praktfull lydoase som er mesterlig utført av Lanois´, og Enos, fingerspissfølelse.
Denne omtalen ble opprinnelig skrevet til 20-årsjubileet av albumet i 2011. Utgivelsen som da kom inneholdt litt av hvert. I tillegg til en remastret utgave av originalen, fikk du en ekstra CD med alternative versjoner av enkelte låter, b-sider og rariteter. Samtidig ga U2 fansen en über deluxe-utgave i begrenset opplag som inneholdt seks CD-er, fire DVD-er, langspillende vinyl, syvtommere og masse annet snacks. Blant de seks CD-ene fikk du også oppfølgeren, Zooropa, fra 1993 (strålende album det også), og en rekke andre låter. DVD-ene inneholdt ZOO TV: Live From Sydney og From The Sky Down, en helt ny dokumentar og musikkvideoer. Ikke nok med det: Du fikk også en bok, flere kunsttrykk og fanklubbens medlemsblad med mer.
Likevel: Det viktigste var selve Achtung Baby i en enda bedre produksjon enn originalen (eller kanskje ikke, vil noen si). Remastret eller ei, albumet er like bra, også nå tre tiår år etter utgivelsesdatoen. Det er fint å bli minnet om hvor fantastisk denne skiva er. Det første som slår deg som lytter er at du vil skru opp lyden og spille det høyt som faen! Fordi det fortjener det, men også fordi lydbildet tillater det uten å fjerne nyanser, uten å skape kaos. Det er så perfekt gjort at en rett og slett blir målløs.
Hva er det vi hører? Det åpner med Zoo Station, først gitaren, som en drill i rommet, den harde skarptrommelyden, den robuste bassen, vokalen, som om Bono synger inn i en bøtte, og strøkne gitarpassasjer av The Edge. Deretter Even Better Than The Real Thing med funky gitarriff, lekre solopartier og Bonos imponerende vokal som bakkes opp av Mullen og Clayton. Så One, den optimale balladen, Bonos såre og bitre lyrikk, det melodiøse refrenget, etterfulgt av den rytmiske starten, perkusjonen, The Edge sitt energiske riff, Bonos småarrogante synging, og lyden som løftes ut i rommet anført av gitarer og bass etter refrenget i Until The End Of The World.
Det er vrient, og sikkert ikke nødvendig, å velge seg en favorittlåt fra Achtung Baby, men denne skribenten har alltid vært svak for Who's Gonna Ride Your Wild Horses. Det er noe med det grumsete intro-riffet, hvordan låten åpnes opp og ender i et av musikkhistoriens flotteste refrenger, som begeistrer. Midtveis får vi So Cruel, som har et enklere lydbilde der tangentene og beaten ligger under den litt sløve, men også her bitre vokalen, og dernest bassens inntreden og strykepartiene. I The Fly ligger det vrengte og raspete gitarriffet foran i lydbildet, og The Edge leker seg gjennom hele låten. Rytmen er poengtert og vokalen hviskende før falsetten slår inn. Eller hva med Mysterious Ways, ekkoet i den groovy gitaren, den tynne takten, Bonos glade vokal, nesten som et stev, og allsangen som trigges når han påpeker:
It´s all right, it´s all right, it´s all right
she moves in mysterious ways
Tryin' To Throw Your Arms Around The World er en roligere variant med tung bass, snedige triks fra The Edge og Bono som melodiøst snakke-synger. Så Ultra Violet (Light My Way), oppbyggingen, som et åpent landskap i den urbane settingen, velkjent U2-riff, Bono som igjen imponerer med dyp vokal, og tett og stramt fra Mullen og Clayton. Acrobat er suggerende, har et presist basspill, marsjerende trommer, gitar-alarm og glimrende timing fra Bono. Avslutningen Love Is Blindness er avbalansert og stemningsfull med lekre småplukk fra The Edge og Bono som kontrollerer det hele.
Det er ingen enkel oppgave å beskrive det unike en hører med å lytte til Achtung Baby. Albumet er enestående fra start til mål, og en blir aldri lei av å lytte til det. Det er så utrolig godt gjennomført i alle ledd. Hvordan fikk de til? Uansett: Takk og gratulerer med 30-årsjubileum!
Bandets hjemmeside her
FLERE ANMELDELSER
Levi Henriksen & Babylon Badlands - Aldri var november så lys
Tidenes første livealbum fra Kongsvinger >>
Ulver - Liminal Animals
Ulver leverer framleis musikk på sin måte og med høg kvalitet på Liminal Animals >>
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>