Brown Horse er ute med sitt debutalbum, og basert på bandnavn, sound og ikke minst vokalistens stemme og aksent kan en tilgis for å tro at No-depression æra americanaen som renner ut av høyttalerne på debutalbumet "Reservoir" er laget et eller annet sted i det amerikanske rustbeltet av en godt voksen gjeng som ikke har gjort annet enn å sparke i grusen og tygge skråtobakk innimellom bandøvingene. Bandet har ikke lagt ut fryktelig mye informasjon om seg selv, men litt undersøkende arbeid avslører at de er fra Norwich av alle steder, og dersom en skal anta at bandbildene er noenlunde ferske kan en også anta at de er relativt unge og lovende.

Men nok om geografi og anslagsvis alder. Åpningen “Stealing Horses” introduserer både bandet og albumet på en glimrende måte. En akkurat passelig bakpå låt om å høre på radioen og, vel, stjele hester. Her er både typisk 90-talls indiegitarer, banjo, trekkspill og en nesten konstant tilstedeværende litt sjøsyk slidegitar. Det er akkurat så flott som det høres ut som/det er mer innbydende enn det høres ut som (stryk det som ikke passer). Vokalisten synger passe sårt og uanstrengt knirkete på en måte som kler lydbildet helt ypperlig.

Når jeg skriver vokalisten er det igjen fordi at bandet er noe sparsomme med å informere om sitt virke på internett, blant annet når det kommer til å opplyse om hvilket bandmedlem som gjør hvilken jobb. Med unntak av Ben Auld. Han spiller trommer. Såpass byr de på. Resten av bandet består av Emma Tovell, Nyle Holihan, Patrick Turner, Rowan Braham og Phoebe Troup.



Etter den særdeles sterke åpningen ser de seg aldri tilbake. Albumet ble spilt inn løpet av fire dager, og det høres veldig naturlig og uanstrengt ut. Det er spor av alt-country/rock storheter som Songs:Ohia og Uncle Tupelo, samt "ditch"-perioden til Neil Young. Spesielt på “Sunfisher” hvor Cajunfele gir sterke, og veldige gode, assosiasjoner til Young mesterverket “On the Beach”. På tross av åpenbare inspirasjonskilder evner Brown Horse å fremstå med nok egenart og så gode låter at de aldri er i nærheten av å gå i pastisjfella, noe som av og til kan skje med band som opererer i dette landskapet.

Det aller mest imponerende med Brown Horse sitt debutalbum er hvor helstøpt og ferdig formet det høres ut. I den sterke helheten er det likevel et par spor som stikker seg ekstra positivt ut. Allerede nevnte "Stealing horses" og "Sunfisher", i tillegg til smågroovy "Shoot back" og aldeles nydelige "Paul Gilley".

Et tidlig høydepunkt i årets plateår. Brown Horse skal på Skandinaviaturne i månedsskiftet februar/mars, og dersom du befinner deg i Bergen, Bø, Halden eller Ringebu bør du kjenne din besøkelsestid.