Det er kanskje noe sånt Fanfarlo også burde ha ønsket, at de hadde laget Reservoir før Arcade Fire ble dannet eller Sufjan Stevens begynte å slippe album med verdens lengste låttitler. For da hadde kanskje Reservoir vært et friskt skudd på musikkens Redwood-tre, et stykke kunst å bli engasjert av, et album verdt å legge inn på iPoden.
Sangfuglen som kvitrer at kunstnere flest blir inspirert av andre kunstnere og at det ikke er noe fælt i å velge de opptråkkede stiene i kunstens krattskog, begynner forståelig nok å bli hes i stemmen. Og jeg kan gjerne gi den en halstablett. Så lenge den ikke glemmer å legge til at dette bare er flott og skinnende stuerent hvis man lager noe mer enn en blek kopi - et vannmerke av sine forbilder.
Dessverre har Fanfarlo laget omtrent det. Den rolige I’m A Pilot er fin den, med unntak av den cheesy elgitaren i bakgrunnen, men en svært tydelig Arcade Fire-referanse på 4 og et halvt minutt blir kjedelig omtrent halvveis ut i låta. Og The Walls Are Coming Down minner om Sufjan Stevens’ orkestersvermerier, men den repetitive teksten og vokalprestasjonen til Simon Balthazer når bare Stevens til albuen.
Det samme gjelder for Drowning Men, som har en god dose Arcade Fire i instrumenteringen og et tydelig stenk av Clap Your Hands Say Yeah i vokalen. Igjen er ikke låta akkurat dårlig, men den er flere hakk for uoriginal, noe som kommer spesielt tydelig fram når den varer i godt over fire minutter. Det er ikke noe galt med lange låter, men lange låter av ensidige indieband er ikke bra. Band som Yeasayer og The Besnard Lakes får det derimot til å funke, men det skyldes at vokalen er mer interessant, lydbildet friskere og ikke minst - mindre fullstappet.
For det er veldig mye å gape over på Reservoir. Det er mange instrumenter og veldig mye synging, gjerne koring også. I lengden blir det litt overkill, som på Luna og Finish Line. Men i det minste puster en kvinnelig vokal et snev av frisk luft inn i sistnevnte. Etter syv av ni låter på over fire minutter begynner den monotone, uengasjerende indie-vokalen til Balthazer å gå på helsa løs. Og blåserne og kassegitaren er effektfulle, selv om lydbildet igjen er i nærheten av stappmett.
Men Fanfarlo stamper ikke bare rundt i søla på sine opptråkkede indie-stier. Ghosts er riktig så fengende, med en morsom kombinasjon av godmodig bass og flyktig fiolin, og lystige blåsere og raske trommer som faktisk skyver låta mot Keep The Car Running-høyder (Arcade Fire - Neon Bible). Comets er en litt roligere låt, med fine drypp av kvinnevokal og rislende piano, men til tross for noen livligere partier som bryter opp, klarer den ikke helt å forsvare en lengde på nesten seks minutter. Derfor er Good Morning Midnight et velkomment, snuppekort lite innslag. Her er det dessuten nesten bare kassegitar, kun små sølvdråper av andre instrumenter. Et herlig stille øyeblikk i stormen!
Reservoir hadde hatt godt av en slankekur - å gå ned litt både i antall spor og i låtlengde. For eksempel kunne nok sistesporet Sand & Ice ha vært kuttet ut. Et bonusspor er vel omtrent det siste albumet trenger, særlig da også denne låta strekker seg godt over fire minutter. Og igjen føles den i nevneverdig grad som en grøt av referanser til diverse andre indieband - som beklageligvis er bedre enn Fanfarlo.
Fanfarlo på Myspace
Fanfarlo sin hjemmeside
