One An Island er Sivert Høyems sjuende soloalbum siden Lioness (2016). I mellomtiden har han vært innom et dessverre kortvarig prosjekt ved navn Paradise, samt noen live-utgivelser og et par EP. På denne fullengderen tar Høyem oss tilbake på flere måter. Helhetlig et fabelaktig musikkverk.

Første spor ut med albumtittel On An Island introduserer oss rett inn i Sivert Høyems stemmeprakt. En låt med lite annet å tilby en nettopp fin stemmeprakt. Gitt låtens lengde mangler den krydder og dynamikk.

Two Green Feathers er nøkkelen som starter albumet for min del. Her viser Høyem nettopp hvorfor han er en bauta i norsk musikk. Stemningen og amtosfsæren i denne låten er verdt en scene i en film av Quentin Tarantino.



When Your True Love Is Gone bryter med synergien på resten av albumet. Høyem vet og kan engasjere folk i sang, men dessverre svinger ikke denne like bra som et par andre låter i hans bibliotek av samme kaliber.

In The Beginning kaster Sivert Høyem musikalsk ball med Chirster Knutsen og Børge Fjordheim. Resultatet er rått og direkte, nesten improvisatorisk - patos. Dette klinger veldig bra og minner om det beste av Paradise om det er lov å nevne.

Aim For The Heart ble sluppet som første singel til albumet. Her blir vi tatt ut av kontekst fra resten av låtene til albumet. Lydbildet minner om Roy Orbinson, men verken dynamikk eller melodi strekker til på samme nivå.

The Rust derimot beviser Sivert Høyem hvorfor han kan nevnes i samme åndedrag som Roy Orbinson. Dette er top notch crooning. En låt som virkelig fargelegger en vill og levende horisont. Ryggraden i albumet som i live sammenheng blir å blåse opp til stiv kuling, muligens orkan styrke.



Keepsake er en akustisk avsporing som minner om Lenoard Choen i sine glansdager. Igjen en sammenligning som beviser hvilken klasse Sivert Høyem presterer. Denne låten er en personlig favoritt som minner om magien fra Ladies And Gentleman Of The Opposition (2004) og Exiles (2006).

Now You See Me/ Now You Don’t er en låt jeg har vanskelig for å skille fra Madrugadas univers. Det vet jeg ikke helt om jeg setter pris på eller ikke. Jeg lar tvilen komme til gode. Dette svinger og svaier i rett vindretning.

Siste sporet ut på albumet er Not Enough Light. Her er vi tilbake til albumets synergi og Sivert Høyems musikalske identitet og superkraft. En gripende og forførende fortellerstemme som guider deg sømløst i ulendt terreng. Jeg skulle helst ønske strykearrangementene hadde fått mer plass jevnt over hele albumet.

On An Island er produsert i en spøkelsesbygd i Nord-Norge ved navn Nyksund. Det kan gjenspeiles i hvor mye luft og refleksjon dette albumet utstråler. Med tålmodighet og passende kulisser er dette et album som vokser på deg. Knut Hamsun og lokale røverhistorier er nevnt som rød tråd, men Sivert Høyem lar deg også legge mye eget mellom linjene. Dette minner om hans første utgivelser som soloartist. Så god som Sivert Høyem er, låter dette albumet i sin helhet bra, men mangler noen skikkelig episke utspring som "Far From Here" eller "Exiles".