Dersom noen ikke skulle ha fått det med seg: Fangst er et band hvor medlemmene har fartstid fra blant annet Honningbarna, Hvitmalt Gjerde og Death by Unga Bunga. For halvannet år siden kom debuten Føniksinstituttet til jevnt over gode kritikker, og nå er oppfølgeren med den tett på utilgivelige tittelen Fangst Sinatra her. Albumet ble spilt inn i løpet av tre dager, og i følge presseskrivet er de allerede i gang med å skrive låter til neste album. Om aktivitetsnivået har gitt utslag i musikken er vanskelig å si, men det er helt klart en intensitet og nerve gjennom hele Fangst Sinatra.

Åpningen “Knivsegg” dundrer avgårde og er ett minutt og tjuesju sekunder med kvasse gitarer og fengende hooks. Påfølgende “Lang lang vei” og “Vi løper bakkene ned” roer det et lite hakk ned og tilfører et par dråper melankoli i miksen, men det låter fremdeles energisk og fengende. Lista er lagt høyt, og bandet er egentlig aldri i nærheten av å rive resten av albumet gjennom, selv om de kanskje må ta et lite støttesteg på smårotete, men sjarmerende, “Myk seng”. Vokalist Johannes Fjeldstad synger svært bra, og balanserer det breiale og melankolske på en måte en sannsynligvis må være bergenser for å få til. Spesielt på et av albumets høydepunkter, den aldeles nydelige “Kunstneren” når han synger “Vil du bare leve som de andre? Det er ingenting i veien for det” og en nesten tror han mener det. Nesten.



Fjelstad får avløsning fra vokaljobben av tidligere honningbarn Lars Anfrido Emmelthun på “Gatelangs”. Sangen som kom ut som singel i fjor ble kåret til 2023s niende beste norske låt av Musikknyheters svært kompetente redaksjon, og kåringen står seg godt enda. Småkakafoniske “Ulver på skøyter” må også trekkes frem blant høydepunktene.

Med et solid album i bagasjen og en lagoppstilling som like gjerne kunne vært oppmøtelista til et lokallagsmøte i fagforeningen for ganske store norske rockeband kommer det selvfølgelig visse forventninger. Samtidig skal jeg innrømme at dette er både ett og to hakk over hva jeg trodde Fangst var i stand til å levere. Oppskriften er mer eller mindre den samme som sist. Tight og energisk poppete rock med punkete kanter, men alt fra produksjon, arrangementer, vokalprestasjoner og låter høres 10-20% hvassere ut enn forrige gang. Totalen er ingenting annet enn imponerende. Bandet er åpenbart i utvikling og høres selvsikre og vitale ut. Jatakktillivet– musikk som får en til å drømme om vår, sommer og all slags trivsel. Dersom de klarer å opprettholde dette nivået er det bare å håpe at de kommer seg i studio igjen så fort som mulig.