Nå som verden er på brinken til krig uansett hvor man snur seg, så er det forløsende å la Bokassa skape klangteppet til det hele. All Out Of Dreams er den fjerde fullengderen siden 2021 og etter bandets egne ord preget av resignasjon. Med suksessen fra tidligere utgivelser og en heftig turnévirksomhet, serverer Bokassa kvalitet som treffer både den som er glad i rock, punk og metal.

Første låt ut er singelen The Ending Starts Today. Her viser Bokassa rå muskelkraft både på komposisjon og produksjon. Denne har alt. Smelltøffe riff, eksplosive trommebreaks og rå vokallinjer. En perfekt anthem til begynnelsen på slutten av verden slik vi kjenner den.



Garden Of Heathen dundrer videre med full speed ahead. Lou Koller fra Sick Of It All bidrar på call-and-respons med Jørn Kaarstad. Gitarriffene gir deg en følelse av å bli overkjørt av en semitrailer med atten hjul. I tillegg er det også produksjonsmessige detaljer som drar deg tilbake som en strikk og skyter deg inn i refrenget.

Straight Edgelord hakker oss videre i Drop-D tuning. En litt anonym og forutsigbar låt på albumet, men fortsatt en headbanger som ymter til nakkesleng. Avslutter med en herlig outro hvor Jørn Kaarstad drar fram kassegitaren og drar i gang allsang.

All Out Of Dreams er Bokassa i sitt ess. Tittelsporet drar tempoet litt ned, men stimulerer likevel med en struktur full av klassiske rocketriks og digitale nips. Det virker som Bokassa har funnet en formel på melodiføring som nesten gjør at de kan vurdere MGP. Da hadde jeg fulgt med.

Bradford Death Squadron har med seg Aaron Beam fra Red Fang på gjestevokal. En av de tyngste sporene på skiva som umiddelbart minner meg om Motorhead og karismaen til Lemmy. Her må også Olav Dowkes nevnes for sin energi og slagkraft.



Let's Storm The Capitol holder rocketoget på samme spor, men drar deg mer dynamisk både opp og ned. Refrenget er et potensielt hjernevirus som blir å spre seg som covid blant publikum, på en hver scene Bokassa spiller i år.

Everyone Fails In The End er en låt på 46 sekunder. Det skjønner jeg ikke helt. Man får ikke med seg hva som er greia før det er over. Noe som er synd for dette er dritbra punk, på under et minutt.

Gung Ho er et av albumets mer sløye spor. En kul sak som kan minne om Turbonegro på steroider, til og med en liten gitarsolo. Den kom etterlengtet. Enkelt refreng-rim å plukke opp, som byr på høyt hevede ølglass.

No More Good Days er en personlig favoritt. Dette er gjennomført og brutal rockekunst. Rett og slett vanskelig å sitte stille til dette. At en trio klarer å oppnå atomenergi er ganske fascinerende, men det klarer Bokassa på albumets nest siste spor. Jørn Kaarstad er ikke bare en av Norges mest behagelige radiostemmer, men også en av Norges beste rockevokalister.

Crush (All Heretics) tar oss med til stoner og ørkenlandets toner. Det starter seigt og fortellende. Man forventer at det plutselig kommer et fengende refreng, men her holdes det tilbake og albumet får en ettertenksom doom-avslutning.

Bokassa har brukt tid på å teste forskjellige mixer til denne utgivelsen, før de landet på Tue Madsen i Antfarm Studios. Lyden er nedstrippet og kald. Albumet fanger tidsånden vi lever i, hvor man gjerne skulle vridd om nakken på en statsleder eller to. Bokassa vet hva de driver og hvordan de skal gjøre det. Avhengig av hver enkeltes kunnskap om punk, rock og metal vil dette albumet trigge mange referanser. I mine ører er låtene litt vanskelig å skille fra hverandre utenom refreng-hookene. Det pluss at jeg savner en gitarsolo eller to utgjør at denne ikke går til topps, men ikke langt i fra.