Det er opplest og vedtatt at Ace Frehley var den kuleste i Kiss. Da jeg digget Kiss, helt ærlig uten å ha hørt noe særlig på dem, i de dagene man kjøpte Stjernepose bare for å få noen kort med bilder av Kiss-medlemmene, var det alltid jubel i heimen når man fikk bilder av Ace. Han hadde den kuleste sminken, de kuleste kostymene og han var jo et romvesen for pokker! Det blir ikke kulere for en science fiction-geek, som så hele Cosmos på NRK i 1980 i en alder av 8. Når man i voksen alder ser gamle intervjuer på YouTube og innser at fyren var komplett sprø, på en artig måte, så blir det bare bekreftet at han var den kuleste fra Kiss.

Han forlot Kiss for andre gang på tidlig 2000-tall, etter det som var bandets første farvelturne. Siden da har det vært en ordkrig, litt av og på, mellom ham og Gene Simmons og Paul Stanley i Kiss. I oppladningen mot Kiss’ aller (påstått) siste konsert i New York i desember i fjor var alle fredspiper og hvite flagg begravet, og Stanley mente at Kiss ville bli Piss om Ace og originaltrommis Peter Criss ble med på scenen.



Det hele ga selvsagt masse fin reklame og sikkert økt billettsalg til de siste konsertene. Ace på sin side har fram mot utgivelsen av sitt nyeste soloalbum, 10 000 Volts uttalt at i motsetning til Stanley synger han uten vokal på teip, han har gjort narr av ideen til Kiss om å fortsette som avatarer og han har uttalt at 10 000 Volts kommer til å få Kiss til å se ut som de er imbesile.

Om det stemmer får folk mer lærde enn meg strides om, men det er i hvert fall helt sikkert at dette albumet er langt bedre enn det siste albumet Kiss ga ut (Monster). Det er absolutt ingenting overraskende med det. Du får akkurat det du forventer. Han spiller fortsatt rollen som the Space Man. Det er rett fram enkel gitarbasert rock. Og tekstene handler som alltid om damer, elektriske sjokk, damer, lær, damer, verdensrommet, damer, konspirasjoner, damer og… har jeg nevnt damer? I enkelte spor klarer han for variasjonens skyld å blande alle elementene sammen.

Ace er ingen stor vokalist, men det fungerer. Han synger avslepent og det er nesten som man kan se ham for seg foran mikrofonen i studioet, iført solbriller, mens han legger hodet litt på skakke og bare ser kul ut. Som om han gir faen.



Og er det en ting Ace gir faen i, så er det kritikere, hva som er moderne nå om dagen, autotune og sampling. Han holder seg til det han er god til og det høres ut som at han storkoser seg når han skriker ut og drar heftige gitarsoloer på Blinded, en låt Turboneger skulle ønske de hadde skrevet. Og med Constantly Cute leverer han også noe som ville passet perfekt på radio. Den har selvsagt en tåpelig tekst, men den er likevel akkurat det tittelen sier den er.

Og er det ikke herlig at noen klarer å lage koselige ballader ala Back Into My Arms Again, uten at det går totalt over i parodisk kraftballade? Det er bare noe så utrolig søtt og fint med denne låten som kommer halvveis ut skiva.

At den blir etterfulgt av albumets beste spor, Fightin’ for Life, gjør at man på dette tidspunktet tar seg i å virkelig glede seg over at Ace har funnet samme form som han hadde på Space Invader i 2014. Låten er fengende som fy, og jeg kan levende se for meg at dette blir en vinner på konserter framover.
De tre siste sporene er også svært hørbare. Ace følger, dog, sine vanlige oppskrifter her, men vi ønsker vel helt ærlig ikke noe annet.

Som vanlig ender albumet med en instrumental, som selvsagt heter Stratosphere og du får nok en gang bekreftet det du visste: Ace er og blir den kuleste fra Kiss.