Det føles som en liten evighet siden sist vi hørte fra Romano og co på platefronten, men en kjapp kikk i kalenderen viser at det ikke er mer enn halvannet år siden den svært ambisiøse og småsnodige rockeoperaen La Luna. Hos en hvilken som helst annen artist ville dette vært å anse som et kort opphold, men Romano er som de fleste kanskje har fått med seg ikke som alle andre. Akkurat hvilket nummer årets Too Hot to Sleep er i rekken av album siden debuten i 2010 kommer litt an på hvordan en teller, men det er i alle fall et godt stykke oppe på 20-tallet.

Der La Luna musikalsk og tekstlig var relativt kosmisk i sitt anslag er vi denne gangen trygt tilbake på jorda og en sound som ikke hadde gjort seg bort på CBGB en eller annen gang midt på 70-tallet. Ramones referansene er tidvis ganske åpenbare, også i et aldeles nydelig promobilde som mer enn nikker til “End of the Century”. I tillegg er det lett å høre lyden av andre storheter fra rockens ungdom/gullalder som Rolling Stones, New York Dolls og ikke minst MC5 som Romano selv har trukket frem som en viktig inspirasjon til energien han ønsket å matche.

Låtene som ble sluppet i forkant av selve albumet (heter det fremdeles singler?) gjorde at jeg var om ikke direkte skeptisk, så i alle fall et par hakk mindre entusiastisk enn jeg som regel er i forkant av ny musikk fra Daniel Romano. Energinivået og intensiteten var det ingenting å si på, men ved de første par gjennomhøringene hørtes det for min del litt “flatt” ut, og med en litt tørr produksjon. Etter å ha hørt gjennom albumet en del ganger synes jeg likevel de står seg bedre som en del av helheten enn på egen hånd. Tempoet og energinivået som anlegges fra åpningen “Steal My Kiss” og til “Generation End” fader ut ca 27 minutter senere er ganske heseblesende og gir et ganske godt bilde på hvordan det er å se dette bandet live.



I intervju på den canadiske podcasten “Kreative Kontrol” forteller Romano at han og trommisbror Ian gikk i studio og hamret ut store deler av albumet i løpet av kort tid, og at det deretter egentlig ikke var noen større plan om å gi det ut, og at det var bandmedlem og partner Carson Mchone som måtte overbevise om at albumet faktisk var verdt å spre til resten av verden. Det skal være spilt inn flere album rundt samme tid med det som inntil nylig var “Outfit”. I etterkant av disse innspillingene har backupsanger Julianna Riolino (som live har fremstått nærmest som en slags co-frontman) og bassist Roddy Rossetti forsvunnet fra bandet. Bare Rossetti er blitt erstattet, og på spørsmål om hvorfor resterende album ikke kommer til å bli gitt ut svarer Romano at nåværende utgave av Outfit høres omtrent en million ganger bedre ut, og at det derfor ikke er interessant å dvele ved fortiden. Et ganske smålig stikk til gamle våpendragere.

Det som kan se ut til å bli svanesangen til i alle fall akkurat denne utgaven av Daniel Romano’s Outfit er uansett et solid og høyenergisk album. Personlig synes jeg Romano er på sitt aller beste når han har et par klyper mer country og 60-talls psykedelia i rocken sin, som eksempelvis på Modern Pressure . Låtene er jevnt over gode, men mangler et par soleklare høydepunkter, selv om illisnte “That’s too Rich” og avslutningen “Generation End” skiller seg bittelitt fra resten og sørger for at det ikke blir monotont. Det er med andre ord nok et svært solid album i en allerede imponerende diskografi, og det er bare å glede seg til en eventuell fortsettelse dersom den nye utgaven av Daniel Romano’s Outfit skal være omtrent en million ganger bedre enn dette.