MJ Lenderman
Manning Fireworks
Honky Tonk Pavement!
Av og til dukker det opp band og artister som krysser av på så mange av mine preferanser at jeg nesten blir paranoid. Som om det er en slags musikalsk honningfelle noen har lagt for å lure meg utpå. MJ Lenderman er en slik artist. Den 25 år gamle amerikaneren hadde et slags gjennombrudd med 2022s Boat Songs, men det var via bandet Wedensday (hvor Lenderman spiller gitar og korer) og deres helt brutalt gode album Rat Saw God fra i fjor jeg ble oppmerksom på han. Legg til at han lånte bort gitaren og tidvis stemmen sin på Waxahatchees fine Tigers Blood fra tidligere i år så var forventningene til Manning Fireworks relativt skyhøye.
Siden jeg ikke dramaturg kan jeg likesågodt avsløre det med en gang: På Manning Firework har MJ Lenderman laget et aldeles glimrende album. Fra den nesten fjøsluktende åpningen med tittelsporet hvor det grubles over hvordan små skjønne barn kan vokse opp til å bli brysomme fyrverkerientusiaster til avslutningen “Bark at the Moon”, hvor fortelleren argumenterer ovenfor sin kjære at det å ha mestret nevnte Ozzy Osbourne klassiker på Guitar Hero i de sene nattetimer mer eller mindre er jevngodt med å reise verden rundt for å se Mona Lisa, får vi presenter 38 minutter og 53 sekunder med en perfekt syntese av country og indierock.
Det å skulle trekke frem høydepunkter her er egentlig helt meningsløst, for i de snaue tre ukene albumet har vært ute har jeg tatt meg selv i å ha samtlige låter på hjernen til alle døgnets tider. Hele albumet høres fullstendig uanstrengt ut, som om dette er noe Lenderman og hjelperne hans nærmest kan riste ut av ermet en onsdag før lunsj, men en skal ikke høre veldig nøye etter før en avslører at det ligger et høyt nivå av musikalitet i alle ledd. At Lenderman kan være gitarhelt har han vist både med Wedensday og ikke minst på sitt eget livealbum fra i fjor And the Wind (Live & Loose). Han er kanskje ikke en vokalist som ville gjort rent bord på karaokekveld, men stemmen hans kler låtene som hånd i hanske. Måten han synger på minner ganske mye om Stephen Malkmus fra Pavement, uten at det er snakk om kopiering, for jeg mistenker at Lendermans sangstemme og vanlige stemme er ganske like.
Tekstene handler i hovedsak om menn med middels til lite ambisjoner i livet. Selv om observasjonene er tragikomiske oppleves de ikke som slemme. På samme måte som Mike Cooley fra Drive-By Truckers eller Craig Finn fra The Hold Steady kan han skrive nådeløst morsomt og utleverende om karakterene i tekstene, men en sitter med følelsen av at det er med en god dose omsorg og respekt i bunn. Til felles med Finn er også komboen av en rekke katolske referanser inn i et univers hvor figurene ikke akkurat lever etter strenge religiøse dogmer. Måten eksistensielle- og underfundige spørsmål om alt fra arvesynd, Eric Clapton, kjærlighet, Men in Black og livet sjøl sauses sammen skaper et styggvakkert univers som oppleves som nesten overraskende oppriktig. Kanskje spesielt på "She's Leaving You", hvor Wedensday kollega og eks-partner Karly Hartzman er med og korer. Bare for å gi det hele et lite dryss av Fleetwood Mac.
Musikalsk er allerede nevnte Drive-by Truckers en tydelig inspirasjonskilde. Spesielt på “Wristwatch” og “On My Knees”. Ellers er det også tydelige spor av ikonisk nord- amerikansk musikk som Neil Young, The Band og mer alt-country som Uncle Tupelo. På “You Don’t Know The Shape I’m In” (apropos The Band) høres han veldig ut som som Yankee Hotel Foxtrot -æra Wilco. Og det er sjeldent en dum ting.
Faren ved å ramse opp en hel rekke (antatte) inspirasjonskilder er at det alltids en fare for at en kan tenke at artisten som omtales har lite egenart, men det er på ingen måte tilfellet. Manning Fireworks har flust med egenart og vitalitet, og får alt-country til å høres relevant ut i 2024. Dersom dette albumet ikke innehar førsteplassen på min liste over årets favorittalbum når året er over blir jeg særdeles overrasket.
Siden jeg ikke dramaturg kan jeg likesågodt avsløre det med en gang: På Manning Firework har MJ Lenderman laget et aldeles glimrende album. Fra den nesten fjøsluktende åpningen med tittelsporet hvor det grubles over hvordan små skjønne barn kan vokse opp til å bli brysomme fyrverkerientusiaster til avslutningen “Bark at the Moon”, hvor fortelleren argumenterer ovenfor sin kjære at det å ha mestret nevnte Ozzy Osbourne klassiker på Guitar Hero i de sene nattetimer mer eller mindre er jevngodt med å reise verden rundt for å se Mona Lisa, får vi presenter 38 minutter og 53 sekunder med en perfekt syntese av country og indierock.
Det å skulle trekke frem høydepunkter her er egentlig helt meningsløst, for i de snaue tre ukene albumet har vært ute har jeg tatt meg selv i å ha samtlige låter på hjernen til alle døgnets tider. Hele albumet høres fullstendig uanstrengt ut, som om dette er noe Lenderman og hjelperne hans nærmest kan riste ut av ermet en onsdag før lunsj, men en skal ikke høre veldig nøye etter før en avslører at det ligger et høyt nivå av musikalitet i alle ledd. At Lenderman kan være gitarhelt har han vist både med Wedensday og ikke minst på sitt eget livealbum fra i fjor And the Wind (Live & Loose). Han er kanskje ikke en vokalist som ville gjort rent bord på karaokekveld, men stemmen hans kler låtene som hånd i hanske. Måten han synger på minner ganske mye om Stephen Malkmus fra Pavement, uten at det er snakk om kopiering, for jeg mistenker at Lendermans sangstemme og vanlige stemme er ganske like.
Tekstene handler i hovedsak om menn med middels til lite ambisjoner i livet. Selv om observasjonene er tragikomiske oppleves de ikke som slemme. På samme måte som Mike Cooley fra Drive-By Truckers eller Craig Finn fra The Hold Steady kan han skrive nådeløst morsomt og utleverende om karakterene i tekstene, men en sitter med følelsen av at det er med en god dose omsorg og respekt i bunn. Til felles med Finn er også komboen av en rekke katolske referanser inn i et univers hvor figurene ikke akkurat lever etter strenge religiøse dogmer. Måten eksistensielle- og underfundige spørsmål om alt fra arvesynd, Eric Clapton, kjærlighet, Men in Black og livet sjøl sauses sammen skaper et styggvakkert univers som oppleves som nesten overraskende oppriktig. Kanskje spesielt på "She's Leaving You", hvor Wedensday kollega og eks-partner Karly Hartzman er med og korer. Bare for å gi det hele et lite dryss av Fleetwood Mac.
Musikalsk er allerede nevnte Drive-by Truckers en tydelig inspirasjonskilde. Spesielt på “Wristwatch” og “On My Knees”. Ellers er det også tydelige spor av ikonisk nord- amerikansk musikk som Neil Young, The Band og mer alt-country som Uncle Tupelo. På “You Don’t Know The Shape I’m In” (apropos The Band) høres han veldig ut som som Yankee Hotel Foxtrot -æra Wilco. Og det er sjeldent en dum ting.
Faren ved å ramse opp en hel rekke (antatte) inspirasjonskilder er at det alltids en fare for at en kan tenke at artisten som omtales har lite egenart, men det er på ingen måte tilfellet. Manning Fireworks har flust med egenart og vitalitet, og får alt-country til å høres relevant ut i 2024. Dersom dette albumet ikke innehar førsteplassen på min liste over årets favorittalbum når året er over blir jeg særdeles overrasket.
FLERE ANMELDELSER
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>
David Gilmour - Luck and Strange
Nei, David, dette er ikke det beste du har gjort siden The Dark Side of the Moon. >>
Ola Kvernberg - Steamdome III: Beyond the End
Dampmaskinen raser videre. Og takk og pris for det! >>