Julen 1982 fikk jeg Dains Me Mæ i julegave hos min søster. Jeg var altså ti år gammel da et livslangt kjærlighetsforhold til Åge Aleksandersen og Sambandet ble født. Jeg fulgte Åge trofast fram til og med Din Dag i 1993. Sistnevnte var et slags comeback etter slakten Laika fikk i 1991. Etter dette ramlet jeg av lasset, og det var ikke før jeg hørte låten Medvind at jeg kjøpte albumet Furet værbitt fra 2011. Jeg vil sette det albumet på listen over Åge-klassikere, og siden har jeg ikke sett meg tilbake og har fulgt Åge trofast.

Og her er altså siste album han gir ut sammen med Sambandet, og spenningen var stor før jeg satte det på for første gang. Ville jeg like det? Eller ville det være slappe greier, som er det jeg synes om mye av det han ga ut utover 90-tallet og 00-tallet?

Det er med glede jeg kan konstatere at Åge gir seg, om ikke på topp, så i hvert fall med litt musikalsk pondus (fysisk sett ser han uforskammet bra ut). Greit nok, det er ikke noen klassikere her, og albumet er ujevnt. Men akkurat som livet Åge skildrer, så er det noe pent og noe som er mindre pent.

Han går rett på når han oppsummerer turnelivet sitt i åpningslåten Mi reise. Og «hey hey heyyyy»-refrenget er så uforskammet banalt at jeg må konsentrere meg for ikke å hive meg med og synge i ren begeistring. Og grepet med vokal oppå gitarsoloen er en genistrek.



Gud var ikke der med Joddski (Jørgen Nordeng) tar fram den sedvanlige samfunnsrefseren som Åge alltid har hatt boende i seg og som han slipper løs. Tankene går selvsagt til Va det du Jesus, men der den gikk mer gjennom hendelser i historien er den knallsterke teksten denne gangen mer preget av aktuelle hendelser. Låten løftes av Nordengs rapp, og ikke minst Bjørn Røstads saksofon midt i, som virkelig gir den gode Sambandet-følelsen.

Alltid aldri har Ingebjørg Bratland med på gjestevokal, og det løfter en låt som er sånn typisk Åge-ballade vi har hørt mange ganger fra ham før. Pen nok, men da synes jeg refrenget på Ny dag fungerer bedre.

Gerhardsen sa han var kameraten min er også midt på treet melodisk. Men teksten er knallsterk, og den gjør at den holder oppmerksomheten din. Åge forteller nok en gang historien om sin voldelige far og det ustabile familielivet som kom ut fra det å bli hetset av å være tater. Selv vokste jeg opp i restene av tiden han synger om, da Prøysen var på radio og man leste Kaptein Miki-tegneserier og kan kjenne meg igjen i samfunnet han synger om. Norge var på overflaten trygt og godt, men det lå mange hemmeligheter gjemt inne i husene til folk.

Og slik fortsetter albumet. En blanding av selvutleverende tekster og samfunnsrefsing, oppå Åge-melodier som er fine nok, uten at det er noe eksepsjonelt over dem. Noe er pent, noe er mindre pent.

Det er noen unntak, som de to første sporene, og ikke minst Feigheten. Her har vi en knallsterk låt. Tung, dyster, med et nesten skittent og industrielt lydbilde og ikke minst med et refreng som sitter som skit i kramsnø. Denne tipper jeg blir med på turneen som skal gå av stabelen nå. Teksten er også strålende, om antipati og det at folk vender ryggen til de som trenger hjelp når huset brenner.



Det er også to nye versjoner av gamle låter her. En kan selvsagt si at det kan tyde på at Åge ikke var inspirert nok til å fylle et helt album med nye låter. Men at han tar med min absolutte favorittlåt av de han har skrevet, fra nevnte Dains me mæ, nemlig Det finns en sang bortom fjellet (2025 versjon), kan jeg forstå. For den handler om at turnelivet en dag må slippe taket i Åge. Og i de siste tekstlinjene har han skrevet «Nei, veien ska itj eig mæ, dein må slæpp en dag, vi ska grei det i lag» om til «Nei, veien fikk itj eig mæ, den slapp no en dag, vi greid det i lag». Alt akkompagnert av Trondheimsolistene, Røstad-saksofon og nydelig gitarspill. Ikke like bra som originalen, men det hadde vært en perfekt avslutning av albumet. Derimot avsluttes det med en rockelåt kalt Hør på sangen. Og så den både noe pen og noe mindre pen.