Foto: Christian Berset



Egil Olsen er meget aktuell for tiden, med en Norgesturné som han står midt oppi og med nytt album, You and Me Against the World, med i kofferten. Han har allerede gjennomført flere av konsertene på turnéen, men har noen igjen før han avslutter på Parkteatret i Oslo den 30. november. Vi har fått noen ord med Egil Olsen, samt to billetter til konserten i Oslo som vi trekker ut til en heldig vinner. Legg igjen navn og e-post nederst i artikkelen, og fortell oss hvilke tre ting du ville hatt på raideren din, for å bli med i trekningen.

Hva er din favorittlåt blant egne låter, og hvorfor?

- Det blir vel som å spør ein far kven favorittungen er - ein far som har nesten hundre ungar. Neida, eg har nokre favorittar, og akkurat no for tida er eg veldig glad i å spele all ears fra den nye plata mi. Det er ein slik song som var veldig emosjonell å skrive og som framleis er vanskelig å framføre live.


Hva er din favorittlåt blant andres låter, og hvorfor?

- Eg har nok ingen soleklar favoritt, men kan godt nevne Little Green Apples. Den er skriven av Bobby Russell og innspelt og utgitt av Roger Miller. Seinare har mange andre covra den, inkl meg. Eg hadde den med på mi første soloplate og det er den einaste coverlåten eg har hatt med på noko album. Ein song eg har hatt med meg og vore veldig glad i sidan eg var liten.



Hvilken musikk hører du helst på selv?

- Veldig variert. Eg har lange og trufaste forhold til feks Nine Inch Nails, Eels, Beck, Randy Newman, Harry Nilsson, Kiss og Elvis. Dei er alltid trygge å gå til og har heldigvis vore veldig stødige og produktive og spennande å følge med på. Ellers seier eg ofte at eg likar best å vere på konsertar og høre black metal eller jazz. Mest fordi det er litt fjernt frå deg eg gjer sjølv. Eg er ikkje opphengt i sjanger og har både Madonna, Odd Nordstoga, Burzum, Ray Charles, Aphex Twin, Grieg og N.E.R.D. blant favorittane mine.


Fortell om din beste konsertopplevelse, som artist?

- Første gongen eg spelte i Kina var ein veldig spesiell og absurd opplevelse. Eg ante ingenting om kva plateselskapet hadde fått til og hadde null forventningar. Eg spelte på ei ganske stor scene og ante ikkje kva publikum eg hadde der. Eg gjekk på scena og der var 6-700 hardcore fans som viste seg å kunne tekstane på alle songane mine. Det blei mange ekstranummer og mange ønskelåtar. Eg stod på scena i over to timar. Til og med praten mellom låtane fungerte veldig bra, på litt forenkla og tydeleg engelsk.


Fortell om din beste konsertopplevelse, som publikum?

- Eg såg Leonard Cohen i Langesund for nokre år sidan og blei plutselig ståande heilt aleine ei stund. Leonard Cohen introduserte songen Anthem med si inderlege takknemlegheit og ro, og proklamerte nokre strofer frå songen. Då kom det nokre tårer. Først vart eg litt brydd og tenkte eg ikkje kunne stå der heilt aleine og grine på konsert, so såg eg meg rundt, alle andre i publikum snufsa og tørka tårer.



Hva er det beste med å drive med musikk?

- Det beste er å lage musikk. Å skape noko ut av ingenting. Dei dagane eg har laga noko eg likar, fanga noko som er viktig for meg, og sit att med eit ferdig verk, er ein like magisk opplevelse kvar gong.


Hvis du kunne hatt kun tre ting på raideren, hva ville det vært?

- Eg har ikkje so mykje meir enn tre ting på raideren min og har blitt veldig ydmyk når det gjeld akkurat dette. Eg prøvar også å variere. Forrige veke sende eg samme raider til alle, då åt eg tre posar twist. Det angra eg på. Men god whisky, sjokolade og vatn er fint.



Hva er tidenes beste norske album, og hvorfor?

- Hm. Ikkje lett. Eg har blitt veldig glad i mykje norsk musikk, men vil benytte anledninga til å skryte av min venn Magnus Eliassen si plate Maskinisten som kom i 2012. Den har eg hørt veldig mykje på og eg blir like satt ut av kor sterk den er kvar gong eg høyrer den. Den er spelt inn i skogen med ein mikrofon, kassegitar og vokal. Fantastiske tekstar og melodiar. Eg likar plater som er heilheitlege. Den er som ein film. Ein naken, ekte og intens film. Eg blir både gåen og gira, og veldig glad og veldig trist av denne plata.



Hva er den beste musikkvideoen du har sett, og hva gjør den så bra?

- Window Licker av Aphex Twin gjorde inntrykk. Den har so mykje wtf i seg og er både grusom og sexy på samme tid.



Hva var det første albumet du kjøpte selv?

- Soundtracket til Batman Returns var den første CDen eg kjøpte, men før det hadde eg litt kassettar og trur kanskje eg kjøpte eit par Kiss-kassettar.


Hva ville du blir når du ble stor, da du var liten?

- Ville bli regissør/manusforfatter fra eg var veldig ung og såg Pål Bang Hansen intervjue filmskaparar og gå "bak kulissene" på NRK.


Hvor er det ultimate drømmestedet å ha spillejobb, og hvorfor?

- Largo i LA er mi favorittscene. Eg har allereie spelt der eit par gongar, men ikkje hatt ein eigen konsert. Det er eigentleg ein ganske liten plass, men der er veldig fint og eit veldig bra miljø og publikum. Dei kombinerar standup og singer/songwriterar. Ein dag står Sarah Silverman på scena, neste dag står Fiona Apple på scena, eller kanskje samme dag. Det er eit kreativt og leikent rom, med høg forståelse og respekt for både tull og tøys og alvor og skjønnheit.



Du er midt i en turné nå, kan du fortelle hvordan det har vært til nå?

- Dei siste åra har eg turnért mykje med band. Det er både veldig behagelig og litt uvant å reise rundt aleine igjen. Mykje tid til podcast og musikk i bilen. Det blir litt stille og kjedelig backstage, men konsertane har vore veldig fine og ein får ein enda nærare kontakt med publikum når ein opptrer aleine. Det blir litt mindre crazy historier når eg turnérar aleine, men eg har vore på spa i Larvik, og i går kom tanta og onkelen min på konsert, og i Trondheim blei visakortet mitt stjelt og funne i ein minibank, so det har vore litt action da:) Det er ikkje ofte eg legg opp til så intesiv turnéring. No spelar eg neste kvar dag og eg likar det veldig godt.


Hva er den største forskjellen på det siste albumet ditt og det forrige?

- Eg ser på desse to albuma som ei heilheit. Ein kontrast. Som bror og søster. Som ei veldig deprimert og mørk søster og ein forelska og gira bror. Den forrige plata handla mykje om frykt og tvil og søken etter håp og meining, mens den nye er ei omfavning av kjærleiken og ei takknemlegheit for alt det fine eg har. Den forrige er pakka inn i skjøre gamle synthar og mjuke elpiano og gitarar, mens den nye plata er harde gitarar med plekter og gitarforsterkaren på, om ikkje 11 so iallefall 8-9, store trommer og blåsarar. Eg synest begge platene blir bedre av kvarandre. Eg begynte å lage den nye før eg var ferdig med den gamle og i mitt hovud heng dei saman, sjølvom dei er veldig forskjellige.

Journalister er flinke til å sammenligne nye artister med andre artister. Hvis du selv måtte beskrive deg selv og bruke to slike sammenligninger, hvordan ville det lyde?

- Egil Olsen er som den snakkande hunden i ei teikneseriestripe om Tom Petty og Enya.