Foto: Ådne Evjen

Egentlig skulle Erlend Ropstad gitt ut ny plate 18.september. Etter plateslipp skulle han ha lagt ut på en lang og omfattende turné sammen med bandet sitt. På grunn av begrensningene koronaviruset har satt på det aller meste, fant han i samråd med bandet ut at de måtte utsette turnéen. I tillegg til det med smittevern, er det noe med det viktige samspillet mellom band og publikum som langt fra blir det samme når folk har høye skuldre og må holde avstand.

Erlend Ropstad har derfor tatt med seg sin lydtekniker Mads Størkersen og tatt i bruk bil og fly for å avholde 22 konserter fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør. Vi traff Ropstad på Oppdal før konserten der. Da var han åtte konserter ut i turnéen. Oppdal er for øvrig et sted han har et nært forhold til, i og med at han bodde der i seks år og er far til to barn som bor der med sin mor.

Sønnen til Erlend Ropstad jobber på Oppdal Kulturhus der også Ropstad skulle ha konsert denne lørdagen (10.10.20). Mens vi rigga oss til i kaféen i kulturhuset for å starte intervjuet, kom sønnen bort til oss for å slå av en prat. Det falt derfor naturlig å starte intervjuet med å spørre Ropstad om hva det å være far har hatt å si for låtskrivingen hans.


Hvordan har det å ha barn påvirket tekster og låtskriving?
– Akkurat det er tett knytta til at jeg bodde her på Oppdal i seks år. Det var her jeg startet min musikalske karriere. Jeg og min eks-samboer har to barn som bor her, og da det ble slutt mellom oss flytta jeg til Oslo. Mine mest produktive år har jeg hatt i de i 10-11 årene jeg var pendlepappa. Jeg har vært her jevnt og trutt de siste årene og det er mange følelser knytta til akkurat det. Det har vært mange avskjeder som har gjort vondt, mange følelser omkring det med fraværet fra de som du er mest glad i. Det er noe naturstridig i det å si ha det til sine egne barn. Så har jeg har alltid kjørt bil herfra og fått omtrent fem og en halv time med refleksjon over det å være far. Det satte i gang en kreativ prosess hvor jeg har lest inn tekstlinjer på telefonen underveis. Det har trigga veldig mange låtidéer til låter som Det beste jeg får til og Her om natta. Noen ganger kan tekstlinjene være superkonkrete, som sitater fra en samtale, andre ganger er det mer allmenngyldige refleksjoner.

Du har ikke vært redd for å gjøre det for personlig?
– De gangene jeg synger noe som er veldig personlig så virker det som det resonnerer veldig i publikum. En låt har ingen verdi med mindre den betyr noe for lytterne. John Lennon-sangen Beautiful Boy er en nydelig sang til sønnen, og den er så direkte at han også nevner navnet Sean. Lennon var utrolig god til å skrive låter som får deg til å føle at de handler om deg. Ta med meg er kanskje den mest direkte låten jeg har skrevet om far-barn-forholdet. Det er en søknad til mine barn om å få bli med videre på ferden.


«Ikke vær redd for å bli ensom, for du kan ta med meg»

Nå er du et stykke inn i turneen. Hvordan har det vært så langt?
– Det har vært veldig fint, selv om det er et spesielt år for alle. Vi tok en beslutning om å utsette plata. Vi hadde booka en full bandturne, og i mars da alt tok av med korona-smitte, tok vi en beslutning om at vi skulle se an slippdato og turnéplan til august. Vi fant da ut at det ikke ville ikke være lurt å farte rundt og spille høyenergisk rock for kanskje 50 personer som sitter rundt bord med høye skuldre og Antibac på bordene. Vi syntes ikke det er forsvarlig å reise rundt med denne type musikk. Det kom også til å bli trøbbel for arrangørene, og publikum kan ikke gi noe særlig tilbake til den energien vi gir som rockband. Jeg fant ut at det var en solo-turne med tekniker som var løsningen. Så jeg og teknikeren min Mads Størkersen, kjører bil der vi kan det og tar fly nordover til Tromsø, Harstad og Bodø. Noen steder har det tatt litt av, men jeg må være streng når det gjelder nærkontakt med publikum, selv om noen hevder at «her i byen har vi ikke korona!» (latter).

Det å reise rundt med gitaren og spille solokonserter er ikke helt ukjent for deg?
– Jeg har spilt solo før, ja. Den første norske skiva Hva om det ikke er slik som du tror at det er var spilt inn hjemme og var ganske lavmælt. Da havna jeg i visebåsen, og dro med meg merkelappen på de to neste skivene, selv om Her om natta ikke er en viseplate i det hele tatt. Jeg har vel kvittet meg med den merkelappen nå, så nå er det «trygt» å spille kassegitar og gjøre akustiske versjoner av rockelåtene.

Når kom idéen med å sette sammen bandet som du beskriver som «et kraftverk» i låten Det er vår stillhet jeg behøver?
– Jeg og Gunnar, som spiller trommer/perkusjon, har spilt sammen i 11 år. Per, bassisten, har vært med i 8 år. Jeg kommer fra rock-tradisjonen, var frelst på Springsteen fra jeg var 11 år, og hadde plakater av ham tapetsert på veggen på rommet mitt. Springsteen er min kjernereferanse. Jeg hørte Springsteen, de andre hørte på AC/DC eller Iron Maiden. Jeg hadde Bruce Springsteen-ryggmerke på jakka på barneskolen. Jeg mente sjøl at jeg forsto dypet av låter som My Hometown og The River.


«Dette bandet er et kraftverk, musikken oksygen»

– Det ligger også mitt hjerte nært å ha et band som låter som bare f… Mathias kom inn på gitar og Julie på keyboard og så har vi utviklet oss år for år og blitt tightere og tightere. Selv om vi er veldig forskjellige, henger vi godt i hop sosialt, noe som er fryktelig viktig. Vi er skrudd sammen på en herlig måte og tåler å ha mange døgn sammen. Jeg syns det er fett at vi har fått til vårt eget E Street Band.

Hva fikk deg til å begynne å skrive på norsk?
– Nøkkelen til å begynne å skrive på norsk lå i den svenske scenen, jeg skrev norsk etter svensk mal. Svenskene er så tøffe, så direkte. «Jag svek en vän i Mexiko City för längesen/Jag vet inte varför jag aldrig sagt förlåt», synger Thåström, og vi får bakoversveis fordi det er så direkte, så mye kjøtt og så mye innhold. Den direkte måten å skrive på syns jeg vi finner lite av i norsk rock. Thåström og Lars Winnerbäck har betydd mye for låtskrivingen min.

For du begynte å skrive låter på engelsk?
– Jeg vokste opp med engelskspråklig musikk som Lou Reed, Tom Waits og Neil Young. På 2000-tallet oppdaget jeg singer-songwriters som Gillian Welch, Elliott Smith, Ryan Adams og Bonnie ‘Prince’ Billy. Så kom det en gjeng som brukte enkle, primitive virkemidler som White Stripes og Strokes. Det var enkelt og rufsete, og det tente jeg på. Det var lov å være rufsete og spille kassegitar igjen, slik som St. Thomas gjorde. Det var også en sårhet i det som jeg likte.

Du var godt voksen da du bestemte deg for å satse på musikken. Hvorfor ble det sånn?
– Jeg slutta med musikk i 20-årene. Jeg trodde jeg skulle være ordentlig og jeg var oppdratt til at det ikke var noe framtid i rock. Der jeg vokste opp var det å være musiker sett på som noe uoppnåelig. Jeg hadde ikke selvtillit nok til det, jeg trodde ikke at jeg var bra nok på instrumenter til å søke musikklinja på videregående f.eks. Jeg kommer fra en ganske konservativ familie. Jeg spilte Hendrix på gitar i kjellerstua, og far var ikke spesielt begeistret: Rock var støy. Klassisk musikk var den eneste musikken som kunne kalles musikk. Far døde da jeg var 19, og jeg kunne ikke velge rock da, for det føltes unaturlig å gå mot alle hans ønsker. Da jeg ble far sjøl fant jeg ut at nå kan jeg plukke opp gitaren igjen. Skal jeg ta på alvor å være en bra far, må jeg ta tak i det jeg brenner for. Da er det musikk som kommer til å funke.

Tenkte du at det skulle bli så svært som det har blitt?
– Nei, jeg har aldri hatt en karriere som har vært motivert av jeg skal få det store gjennombruddet. For meg virker sånn motivasjon som noe ganske tungt, fordi du risikerer å få mange slag og nederlag. Jeg har spilt veldig mange konserter for få folk, og jeg har elska det. De fem som kom fikk en kick ass-opplevelse, og jeg så aldri det som noe nederlag at det kom så få folk. Jeg setter pris på å gjøre dette på femtende året. Jeg har lagt stein på stein, og den eneste ambisjonen jeg har hatt er at jeg skal bli bedre til å skrive låter, bedre til å skrive tekster. Jeg skal hele tida utvikle meg og aldri gjenta meg sjøl.



Hva kan du si om det nye albumet?
– Det nye albumet er en naturlig forlengelse av Brenn siste brevet. Metoden og innspillingen er mye av det samme. Jeg vet alltid hvor jeg vil hen med låtene, jeg går ikke i studio med skisser. Jeg trenger heller ikke så mange innspillingsdager, det tar omtrent en uke å spille inn et album. Når vi går i studio, kan ikke de andre i bandet låtene så godt, vi bare spiller. Hvis man har øvd låtene i hjel, mister vi noe av spontaniteten. Jeg får helt angst når jeg hører om band som går i studio og blir imponert over de uendelige mulighetene i studio.

Hva med det tekstlige?
– Det har utkrystallisert seg enda litt mer hvor jeg vil hen med tekstene. Jeg har lyst til å bidra til en statusheving av norske rocktekster. Jeg vil også utfordre folk og lage færre klassiske låtarrangement med vers-refreng-vers. Det jeg håper å oppnå med flere låter uten refreng er at folk tenker: «Dette er så viktig for Erlend å si at han bryter med konvensjonene». Som en novelle eller en prosatekst. Jeg har lyst til at rocklyrikk kan bli det også. Jeg dytter mye tekst inn i den fireminuttsramma jeg har til rådighet. Da er det ikke tid til gjentagelser og da får det heller være at de ikke lister meg på P1 (latter). Det heller ikke være enderim, men det er fett å ha det som et språklig virkemiddel. Det skaper en uro om du aldri har det, det blir på en måte uforløst.

Hvordan føles det når du kjenner at en ny låt klaffer sammen med bandet?
– Når bitene faller på plass er det en helt sinnssyk opplevelse! Det er det umiddelbare og energien jeg søker. Jeg liker også når det krenger litt og ikke er overprodusert. Jeg elsker å kaste inn ting og ikke bearbeide det så mye etterpå. Under innspillingen av Brenn siste brevet var jeg på et tidspunkt ute for å hente kaffe. Mens jeg var ute drev de andre i bandet og flytta på skarptrommeslag, og jeg fløy rett i taket: Dette er punk og så skal de drive og forskyve et skarptrommeslag! Jeg hadde lavt blodsukker og kommanderte dem inn for å spille tittellåten, en låt som egentlig skulle være ganske rolig, men jeg var så forbanna at låten ble mye mer aggressiv og rocka enn først tenkt. De andre var en smule paffe og bare utbrøt: «Åja, den skal være sånn, den låta?» (latter).

Det er Verdensdagen for psykisk helse i dag (10.10.20). Hvilken av låtene dine tenker du passer best til den tematikken?
Du hang med ei stund fra Brenn siste brevet. Bakgrunnen for å skrive teksten har veldig mye med psykisk helse å gjøre. Hvis jeg forteller mer detaljert om det, ødelegger det en del av opplevelsen for lytteren, men den handler om de som jeg har kjent oppgjennom som ikke orka å henge med lenger. Jeg takker dem for at de tross alt hang med en stund.

Exit the Dragon handler om å sette på noe som fungerer bra som kjøremusikk. Kan du liste opp fem artister som passer perfekt for lange kjøreturer?
– En av grunnene til at jeg har kalt den låta for Exit the Dragon, er at plata til Urge Overkill med samme tittel er en av mine favorittskiver. Dette er perfekt kjøremusikk, rock med lave skuldre. Den må med.

– Eels er fantastisk kjøremusikk. Mark Everett er en stor inspirasjonskilde.

– Min «guilty pleasure» er antagelig Coldplay. Man kan ikke ta fra Chris Martin at han er en formidabel låtskriver. Jeg har blasta Scientist og alle de andre hitene til Coldplay over bilstereoen i det siste og gauler og synger som bare det!

– PJ Harvey. Jeg hørte mye på henne på 90-tallet. Her kan jeg sette på hvilken som helst plate, det er veldig bra kjøremusikk.

– Så må jeg ha med Thåström. Han er jo helt vilt bra, og jeg syns han blir bedre og bedre med årene. Jeg kunne valgt alle solo-platene der, men Den morronen er kanskje den plata jeg liker best.


«Jag svek en vän i Mexiko City för längesen/Jag vet inte varför jag aldrig sagt förlåt»

Hjemmesiden til Erlend Ropstad

Turnéliste