Philadelphia-rockerne er endelig tilbake etter en fire år-lang pause, sett bort ifra fjorårets Live Drugs. Etter 2014s Lost in the Dream kunne ikke forventningene vært høyere. De var plutselig på «alles» radar. Forventningene ble så innfridd med 2017s A Deeper Understanding som vant en Grammy for beste rockealbum. Selv om lydbildet endret seg, klarte Granduciel og co å holde på sjela i musikken som fanget massenes interesse til å begynne med. Der de er tydelig inspirerte av Dylan, Young og Springsteen – skiller de seg ut ved å ha vrengte gitareffekter, mye delay og en atmosfære som lar deg drømme deg bort.

På coveret ser vi Granduciel ute i snøen på vei fra studioet med en kopp kaffe i hånda. I et intervju med Pitchfork forteller han han har et morsomt glis om munnen på originalbildet, men dette ble kuttet vekk. Coveret ble slik ettersom bandet ikke fikk tilrettelagt en ordentlig photoshoot pga. «åpenbare grunner». «Det er ikke perfekt…men startet å sakte gi mening»., sier han. Ja, Granduciel har nok han kan glise av. Fremtiden ser nemlig veldig lys ut på alle fronter. I 2019 ble han far til sønnen - som ikke overraskende - heter Bruce. Neste år spiller de for en så godt som utsolgt turné – for ikke å nevne Madison Square Garden.

Med den mer rocka-profilen som de nå har etablert, er musikken mer kompakt denne gang. De fleste låtene ligger på 4-5 minutter og er strukturert noe annerledes enn før. Living Proof var derfor et underlig valg som første singel. Mykt gitarspill åpner det nye kapittelet. Etter å ha levd i isolasjon og separert fra folk - er stemningen satt. De er tilbake. Vakkert pianospill tar oss ut på en reise som føles ut som en varm klem etter alt vi har vært gjennom den siste tiden.

Det sparkes fra på Harmonia’s Dream - en umiddelbar klassiker og kan lett regnes blant bandets beste låter. Kontrasten fra åpningen kunne ikke vært større. Man kan lure hvorfor ikke denne var valgt isteden. I tradisjon tro, legges det lag på lag med taktskifter der det er umulig å ikke nikke på hodet av trommis Charlie Halls mesterlige presisjon. Synthen treffer deg rett i sjela og er til å bli rørt av. Låten tar så et steg tilbake og lar alle mulige inntrykk synke inn. Mot slutten dukker det opp et gitarparti som tidlige bandmedlem Kurt Vile ville blitt meget stolt av å høre. Selv om «It’s so hard finding friends these days», gir Harmonia's Dream en følelse av håp om at vi snart er i mål.



Victim låner fra gammelt og nytt og skiller seg mest ut i mengden. Mot slutten glir Granduciels munnspill inn, ikke ulikt de mest minnerike øyeblikkene på Lost in the Dream. Det er til å få gåsehud av. Pianoeffekten er mektig og danner et stort og kaldt musikklandskap. Storslagen er bare ett ord som kan beskrives her. Dessverre må noe pirk nevnes. Låtens demo-versjon på YouTube inneholder en svevende synth som er fjernet fra albumversjonen. Dette tar noe vekk fra atmosfæren. Den er fortsatt en fantastisk låt, men det er vanskelig å glemme å ha hørt noe enda bedre.

Vi tas også i kjente trakter med Rings Around My Father’s Eyes som er en rørende ballade til hyllest for Granduciels far som er bandets største støttespiller, blir det sagt. Denne og Occasional Rain er kanskje ikke de største utstikkerne ved første lytt, men ved å lytte nærmere til Granduciels tekst, er da alt plutselig treffer riktig.

Det er bare å pakke bilen og reise på tur med Wasted dundrende på høyttaleren. Den euforiske takten bidrar til at dette kommer til å bli et sterkt livenummer. Stemningen minner noe om Nothing to Find fra forgjengeren, noe som er en veldig bra ting. Den korte spilletiden brukes effektivt og sangen er over før du rekker å tenke. Det siste vi hører er: «Um, let’s do that again». Ja, Wasted kan virkelig ikke spilles nok.

På tross av det de klarer å pakke inn på kort tid, leverer The War on Drugs sine beste verk når de har nok tid til på å godgjøre seg. Allikevel stemmer dette ikke alltid. Change har et sterkt instrumentalparti, men det første partiet er temmelig tørt i forhold. Vokalen er dessuten altfor komprimert. Før A Deeper Understanding var ikke tydelige refreng noe bandet la opp til for ofte. Denne gangen forsøkes dette litt mer til varierende effekt. I Don’t Wanna Wait lider litt av det samme. Introen er dyster, med et robot-aktig filter over vokalen. Det starter for alvor når pianoet smiger seg inn, bare for å bli avbrutt av et monotont refreng.

Tittelsporet, derimot, er ment for store utearenaer. Her kan det synges i kor. Den handler om å legge gamle minner fra seg og leve i nuet. Riffet gir en sterk følelse av stolthet og seier. Duoen Lucius på backing-vokal gir et preg en The War on Drugs-låt ikke har hatt før nå. Selv om låten begynner å repetere seg selv litt vel mye mot slutten, holdes den oppe av pulserende energi.



I Don’t Live Here Anymore spiller på den samme, gode oppskriften som har fungert tidligere. Noen ingredienser er glemt, som gjør at resultatet fungerer godt uten at den etterlater en like sterk ettersmak som tidligere. Deler av musikken kan bli litt stagnerende der ellers nydelige deler avbrytes for tidlig. Allikevel henter The War on Drugs seg inn på det fleste andre områder. Selv om ikke albumet når samme høyder som forgjengerne, er det mer enn nok å hente her til å kunne vente nye fire år… men alvorlig talt, vær så snill og ikke la oss vente så lenge igjen.

Jeg ville ikke blitt overrasket om The War on Drugs vil bli nevnt i samme åndedrag som deres egne helter innen 20 år. I Don’t Live Here Anymore et sterkt innskudd i bandets diskografi og beviser at de fortsatt har det. Nå på fredag 29.10 blir året enda litt lysere.