Verden På Nakken, Venner I Ryggen begynner kompromissløst med Kakkerlakkene, en låt som skiller seg raskt fra låtene på debutalbumet med et intensivt trommedriv og røft gitarspill som den amerikanske punkrocken de sier de er tydelig inspirert av. Derimot på andrelåta, God Morgen, taes vi tilbake til suksessoppskriften fra første albumet med den superjoviale stemningen som Åsmund Landes vokal og riffene til Peter Larsson og Knut-Oscar Nymo bringer. Neste låt; Bislett Stadion, som forøvrig allerede er B-listet på p3, surfer videre på den fengende melodiske punken, men det er ikke før låta Fritt Frem at det virkelig går opp for deg – de har gjort det igjen! Aller Værste referansene er tydelige gjennom gitaren og at de har invitert Onkl-P med på låta vitner om imponerende allsidighet og tilpasningsevne ala punk-rappen til Rancid-sideprosjektet Transplants, og dette funker! Tekstmaterialet har heller ikke faldnet; og baserer seg fortsatt på et raskt liv i Oslos gateunivers med perler som; "byen er vårt diskotek, torggata vårt apotek". En beintøff låt som er albumets desidert sterkeste!
Neste kraftsalve, Caroline, som allerede er sluppet som singel og har sirkulert på både konsertene deres og radio, er fra før av en solid rockeballade om, visstnok, vokalistens ungdomskjærlighet. Tempoet dras ned på Ut av Det Blå hvor bandet briljerer med en roligere låt som lander elegant midt imellom intensiteten til de andre. Alle låtene er så like, men samtidig så ulike. Melodisk norskråklig punkrock – det kan jo ikke feile i en tid hvor det er et vakum av nettop dette! Albumets nestsiste låt, Over Stokk Over Stein gjør albumets innertier komplett. Med en genial køntri-åpning, bestående av rolig akkustisk gitar, munnspill og trekkspill, tar punkrocken deres seg av resten. Her er en låt som ufordrer forrige albums Alt Jeg Trenger i sjel, og jeg spår at dette blir deres konserthøydare fremover. “...med punkrocken til beina”! Resten av låtene er minst like sterke. Tøffe Gutter og særlig Är Du som Jag sikrer den musikalske opplevelsen og rocker fra ende til annen.
Jeg skal være forsiktig med å si at Verden På Nakken, Venner I Ryggen overgår debutalbumet, men jeg er redd dette er tilfellet. De trer ut av sine rockesko og gjør en ny vri samtidig som de bevarer sjelen, intensiteten og trøkket i musikken sin. For noen kan konseptet deres virke harry og utdatert, men jeg ser et sultent band som omtrent gjenoppliver en tapt sjanger og leverer frisk og fengende norsk punkrock til folket. De hevder de har vært mer på turnè enn hjemme det siste året og der er imponerende hvordan de har klart å mekke et album med deres aktivitetnivå. Med et slikt album og konsertambisjonene deres kommer Oslo Ess sitt 2012 til å pisse på deres 2011. Kaizers trekker seg tilbake, og det blir noen andres tid til å skinne; og jeg vedder venstrearmen min på at det blir Oslo Ess.
De sier det best selv: “så tøffe gutter vokser ikke på trær”.
Kakkerlakkene
