Det er det sjette albumet til det som er utvilsomt er Norges mest folkelige punkband, og de har fått det til igjen. De har turnert land og strand rundt, vært en del av den kulturelle skolesekken, spilt på små og store scener, og solgt ut Rockefeller til jul i mange år nå. Oslo Ess er kjent for å levere varene både og bandets selvtitulerte plate er ikke noe unntak. Her er det mye gull! Tekst og vokalmessig balanserer de fortsatt på grensen mellom det cheesy klisjetunge og nødrim-pregede og det velartikulerte hardtsparkende og ikke minst samfunnskritiske, og den kombinasjonen - i tillegg på norsk fungerer fortsatt knallbra.



De er gode på sjangerlek, gutta fra Oslo Ess. Det ser ut som punk, det høres ut som punk, men plutselig kommer det elementer fra stadium-rock (jeg ser lett for meg åpningssporet Den vanskelige tida er nå spilles for 20 000 på festival neste sommer), før det glir over i glad-ska i Når de døde danser. Seig blues i Tiedemanns tobakk før det dukker opp en ny blåserekke i den litt mer up-beat låta Selv om du hater meg nå.

En dans på nevroser blir stående igjen som umiddelbar favoritt, og Oslo Ess er best når dee høres ut som litt folkelig, norsk Rancid. Men, kjærlighetsbrevet til aktivister og aktivistvirksomhet Ikke la dem dra deg ned er også sjarmerende catchy.



Det blir rett og slett aldri kjedelig, og Oslo Ess vil nok bli stående i vinylsamlinga til gamle og nye fans, selv om førstnevnte kanskje gleder seg mest til å se de opptre sammen med The Dogs på turnè i høst? Toppkarakteren sitter ikke langt inne, når albumet føles som en lang, varm klem fra en skikkelig god venn. Det er velkjent, det låter bra, og det er akkurat som forventet fra Oslo Ess. Alle tomlene opp!

Hjemmeside
Wiki
Facebook
Spotify