Bendik - Drømmen Gjør Meg Ingenting
Elektronisk rusmisbruk
Det nærmer seg et år siden Bendik måtte gi tapt i urørtfinalen i Trondheim og har i likhet med mange av finalistene sluppet debutalbum i samme år. Bendik, bestående av vokalist Silje Halstensen, Synther Eivind Elvesen og trommist Eivind Helgerød, har omvendt mange sjeler etter en rekke voldsomme liveopptredener hvor det er få publikummere som forlater lokalet uten beundring. Ydmyke, lille Bendik er så mektig og altoppslukende live at jeg faktisk var vitne til gråting forrige gang jeg så dem spille i Trondheim. Derimot har skuffelsen vært tilstede etterhvert som de har sluppet materiale da de ikke har klart å overføre dette liveuttrykket til plateformat.
Plata begynner langsomt og modig med den 6-minutter lange rolige låta Forsvinne som innleder en rockegitar i Bendiks lydbilde. Den glir elegant over i Kjenner Ingenting. Det er først her jeg kjenner igjen Bendik. Andrelåta oppsummerer Bendik på en veldig fin måte; en elegant balanse mellom overdådig elektronisk synthstøy og den lille naive vokalen til Silje Halstensen som makter å heve stemmen sin fra en forsiktig ungpikestemme til ekstreme majestetiske høyder. Det er dette som setter livepreget til Bendik.
Videre beveger låtene seg i et landskap av elektroniske eksplosjoner, trommeorgasmer og partier hvor vokalen får alene totalt dominere. Urørtlåta Igjen er tilbake i ny prakt; den er revampa tilsatt en en funky synth og mer markante trommer, men fortsatt gjenkjennelig.
Albumet åler seg videre med Siljes klingende stemme som opptrer som et fyrtårn gjennom låtene og temmer et lydbilde som ellers ville vært et kaotisk synthhelvete med en trommist på speed. Jeg vet ikke hva som er mest imponerende; den enorme vokalen eller trommedrivet til Helgerød som sørger for en lytteropplevelse i seg selv. Derimot er det noe som forteller deg etter allerede fjerde låt at du har omtrent hørt hele albumet. Selv om hver låt er som forskjellige perler er det fortsatt lite som skiller dem fra hverandre annet enn taktskifter i det uforutsigbare trommedrivet eller synthpartiene. Høydepunktet åpenbarer seg på sistelåta Aldri som kombinerer alt det tidligere nevnte med en mer lett fordøyelig melodi.
Liveuttrykket deres er dessverre fortsatt ikke fanget i albumformat, men det var kanskje litt for optimistisk. Skal du oppleve det virkelige Bendik, se dem opptre live. Sterkere konsertopplevelse skal man se lenge etter.
Plata begynner langsomt og modig med den 6-minutter lange rolige låta Forsvinne som innleder en rockegitar i Bendiks lydbilde. Den glir elegant over i Kjenner Ingenting. Det er først her jeg kjenner igjen Bendik. Andrelåta oppsummerer Bendik på en veldig fin måte; en elegant balanse mellom overdådig elektronisk synthstøy og den lille naive vokalen til Silje Halstensen som makter å heve stemmen sin fra en forsiktig ungpikestemme til ekstreme majestetiske høyder. Det er dette som setter livepreget til Bendik.
Videre beveger låtene seg i et landskap av elektroniske eksplosjoner, trommeorgasmer og partier hvor vokalen får alene totalt dominere. Urørtlåta Igjen er tilbake i ny prakt; den er revampa tilsatt en en funky synth og mer markante trommer, men fortsatt gjenkjennelig.
Albumet åler seg videre med Siljes klingende stemme som opptrer som et fyrtårn gjennom låtene og temmer et lydbilde som ellers ville vært et kaotisk synthhelvete med en trommist på speed. Jeg vet ikke hva som er mest imponerende; den enorme vokalen eller trommedrivet til Helgerød som sørger for en lytteropplevelse i seg selv. Derimot er det noe som forteller deg etter allerede fjerde låt at du har omtrent hørt hele albumet. Selv om hver låt er som forskjellige perler er det fortsatt lite som skiller dem fra hverandre annet enn taktskifter i det uforutsigbare trommedrivet eller synthpartiene. Høydepunktet åpenbarer seg på sistelåta Aldri som kombinerer alt det tidligere nevnte med en mer lett fordøyelig melodi.
Liveuttrykket deres er dessverre fortsatt ikke fanget i albumformat, men det var kanskje litt for optimistisk. Skal du oppleve det virkelige Bendik, se dem opptre live. Sterkere konsertopplevelse skal man se lenge etter.
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>