Tekstuniverset er like høytflyvende og majestetisk som musikken; “I was the first born child of the hurricane” , “I give my life, I give my soul, and we’ll change tomorrows goal”. Det er med andre ord lite lytteren kan relatere seg til i ordbruken. Hvor ofte har ikke du “...watched a shadow dance like fire, through the haze of frost and smoke…” ?
Det er flere Wonderwallforsøk; This Is Home bremser opp tempoet og tar deg i hånden, men ender opp i en utrolig klein affære. Det samme gjelder Lightyears og tittelsporet Hyperion Days, men segner fort om i sin egen anonymitet. American Lights er kanskje den eneste låten, bortsett fra Islands, som vekker et vagt ønske om å snurres igjen. En jevn stiging gjennom hele låta, før den imploderer i en energisk avslutning. Kult! Det er ingen tvil om at dette vil slå gjennom hos den jevne bilkjørende radiolytter da de fengende låtene, jmf. Battles, Islands og American Lights, passer utmerket susende hjem fra arbeid, men glemmes dessverre idet radioen slås av. Det er et tappert forsøk, men i et totalt fravær av originalitet og smarte hooks, og et alvorlig brudd på janteloven; går Hyperion Days fort i glemmeboken.
