Låtene fra Optica kan vel så være fra deres tidligere utgivelser. Svenskene har ikke utviklet sounden sin særlig i tråd med tiden, selv om de er veteraner i indiebransjen. The Cure-assosiasjonene er fortsatt like sterke; det minner også på mange måter om de gjenglemte barndomskameratene i Brighton som hadde et lite øyeblikk, etter deltakelsen deres på urørtfinalen i 2011. Gitaren leder an og skaper en lystig, munter og gladpoppete atmosfære. Det er fryktelig søtt; fra rosatyggisvokalen til koringa som viser seg frem ved flere anledninger, den vittige fløytinga på Walking in Your Footsteps, den luftige gitaren som åler seg gjennom de fleste låtene. Sugar og Illusions, åpningssporene, er albumets sterkeste. Derimot har Shouting out Louds brukt opp alle virkemidlene sine allerede her, og resten av låtene oppfattes som resirkulering av disse to – bare på dårligere vis.
Men Optica har sine øyeblikk. Hermila låter forfriskende ut med sin mørke gitar, hookete koring og spenstige tromming. Med en gang de trer ut av den generelle, til tider gjespende, oppskriften sin viser de et potensiale med mer kjøtt på beina. Circles er også verdt å nevne, tempoet roes ned og danner et ambient shoegazete lydbilde, merk særlig avslutningen. Her er de inne på noe!
Optica følger sjangern sin sine vanligste virkemidler og anonymiserer seg selv i en indieæra; synthete postpunk som skiller seg lite ut.
