Da rapperen Snoop Dogg erklærte artistnavn- og sjangerskifte i fjor, var det nok ikke mange som tok det på alvor. Men her er altså albumet - og den tilhørende dokumentaren - som bevis på at det hele var svært seriøst. Den mordanklagde, hallikvirksomme og uforskammede hunden fra Long Beach, California har måttet vike vei for den visere Snoop Lion, som med alderen og et opphold på Jamaica har innsett hva som er viktig i verden: Kjærlighet, fred og forening, og ikke minst, reggae og rastafarikultur. Hva som i stor grad appellerer til Snoop med dette siste er ikke vanskelig å tenke seg til. Dokumentaren gir i hvert fall ikke noen større innsikt i hva rastafari faktisk innebærer, enn at det gode grønne som Jah har beæret jorden med skal røykes hyppig. Med denne betraktningen er det lett for Snoop å mene at han alltid har følt seg som en rastafari, noe han etter filmens slipp har blitt motsagt fra Bunny Wailer, tidligere medlem av (Bob Marley &) The Wailers. Hvor lange dreadlocks Snoop Lion presterer å gro vil tiden vise, men første plate etter hans reinkarnasjon er i det minste skapt.

Snoop Lion har ikke mistet selvtilliten i sin omveltning. Ifølge ham selv er det nemlig selveste Bob Marley han er en gjenfødelse av. Forhåpentligvis er det ment som en spøk. For selv om Snoop kan skryte av seg selv som rapper uten berettigede innvendinger, har han derimot aldri kunnet synge. Instrumenter spiller han heller ikke. Altså hadde Snoop i grunnen ikke et særlig ideelt utgangspunkt for å skape reggaemusikk. Bortsett fra i ånden da. Løsningen ble at han fikk med seg Major Lazer som produsenter, et knippe mer reggaeerfarne låtskrivere og en lang rekke gjesteartister - noen kanskje mer naturlige valg enn andre med tanke på hans agenda (Miley Cyrus, Chris Brown?). Resultatet er at Reincarnated i stor grad er reddet av alle andre som var med på prosjektet. Det er Major Lazers uklanderlige produksjon og leverende opptredener som de av Malvado, Popcaan, Collie Buddz og Angela Hunte som tilfører reggae til dette albumet. De to sistnevnte er heller ikke fra Jamaica, men synger i det minste på troverdig patois mens Snoop selv prøver seg på enkelte ord og linjer innimellom, så dårlig imiterende at han like gjerne kunne latt være.

Når Snoop Lion ikke kan tilføre så mye annet blir han, til tross for at det nettopp var det han hevdet seg lei av, nødt til å gjøre noe rap. På Here Comes The King kjennes han som sitt gamle seg, men med kun ett vers virker han som gjest på egen låt. Dette gjelder også låter som Ashtrays and Heartbreaks og Torn Apart hvor Miley Cyrus og Rita Ora hadde klart seg like fint uten Snoops mednynning. Noen av disse versene er også preget av at Snoop prøver å spe dem med sin nye løveidentitet, som på Fruit Juice og Boulevard hvor han stort sett prate-synger seg igjennom. Smoke the Weed er kanskje eneste låt hvor hans rap på patois fungerer og virker passende. Blant Tired of Running og singelen Lighters Up, er den av de bedre låtene på platen. Saken er at artisten Snoop Doggs mer eksperimentelle repertoar gjerne kunne favnet disse sistnevnte sangene, uten at det ville overrasket meg. Det spørs om han kanskje har skapt unødvendig store forventinger rundt seg selv som Snoop Lion. Et offisielt skifte av sjanger for så å ikke mestre den, blir litt som å skyte sin egen fot. Det er ikke en reinkarnert Bob Marley som høres på Reincarnated. Det er moderne og kommersiell reggae-pop, smaksatt av Major Lazer og mange andre, med en rastafari- og reggaehektet Snoop spredd utover det.