Konseptet har ikke forandret seg nevneverdig fra singelslippene. Det er fortsatt storsslagne, fengende og melodiøse pop/rocklåter som Half/split & We Just Got Carried Away gjorde suksess med. Med innslag av et par obligatoriske ‘roliglåter’, som ethvert poprockband med respekt for seg selv, fyller platen sin med. Åpnings- og tittelsport setter fort tempoet, og uttarter seg egentlig bare som litt dårligere versjon av den geniale Half/split. Oppfølgeren Pioneers, letter litt på de tunge gitarriffene som ellers preger store deler av platen. Høyre- og venstrehooken kommer deretter med de to tidligere nevnte singlene, og er fortsatt albumets sterkeste. Særlig den småpunkete Half/split ; må nevnes igjen – bedre enn den blir det ikke, dessverre. Dette er soundtracken til en highschoolfilm hvor den prepubertale helten løper hjem fra skolen og sommerferien har begynt! Særlig Top Gun soloen på slutten er helt rå, det er så klisjè at det gjør litt vondt, men mest godt! Void derimot, viser andre takter. Den er litt ‘tøffere’ enn resten av låtene med sitt arrogante og dundrende gitardriv.
De nye låtene på Razorblades and Lemonade overgår ikke singlene. Half/Split, Carried Away, Gravity og Void er alle tidligere sluppet og utgjør albumets beste. Et par av de nye låtene virker egentlig bare som underlegne kopier av disse. Forsøk på å gjøre noe annet fungerer tidvis. The Last Days of August erstatter gitarriffet med piano og fører en roligere stil, minner fort om noe Glasvegas kunne skapt. Den siste sangen, med det overraskende navnet Last Song, gjør noe helt annet, og distanserer seg totalt fra konseptet deres. Det spilles lett på piano med en tung bass som slører i bakgrunnen, før det hele eksploderer i en suggerende housebeat. Dette er kult. Disse to låtene høres overraskende bra ut, og anmelderen mener at Departure er virkelig inne på noe med retningen til disse to.
Det er lite originalitet,til tider klisjèaktig, men absolutt fengende. De velskapte melodiøse låtene får meg til å nikke i takt med tempoet ved flere anledninger; en svært lyttervennlig opplevelse. Kraftfulle refrenger med euforiske vokaler skaper låter som absolut alle kan digge. Problemet er at dette stadig gjentar seg, og man spør seg selv; “har jeg ikke hørt dette før?” Jo, forrige sang. Og den før der igjen.
