Som tidene har forandret seg; forrige gang Daft Punk gav ut plate ble jeg oppmerksom på det via en ''låter du må høre i helgen''-liste på nett. Nederst, på plass nummer fem, var Robot Rock puttet inn med forklaring om at det tross alt var trivelig å ha robotene tilbake. Ellers var det lite med både reklame og annen oppmerksomhet rundt platen Human After All, som også ble sett på som en skuffende utgivelse av folk flest. Kontrasten til lanseringen av duoens fjerde studioplate Random Access Memories kunne ikke vært større. I løpet av åtte år har nemlig Daft Punk gått fra å være en elektronisk duo på vei inn i glemselen, til et merkenavn større enn noen kunne forestilt seg. Det er tre grunner til dette: Kanye West sin sampling på Stronger gav duoen et langt større publikum, særlig i USA. Samtidig la Daft Punk ut på sin eneste, men legendariske, verdensturne sammen med sitt gigantiske pyramideshow. I kjølvannet av dette vokste elektronisk musikk seg så stor at den tok over hitlistene på begge sider av dammen, og med så mange undergrupper at samlebegrepet EDM ble funnet opp. Og nå, etter månedsvis med billboards, reklame-teasere, dokumentarserier, m.m, er altså duoen klar med sitt svært etterlengtede fjerdeplate. Og da er det jo passende at de gjør det motsatte av hva vi ventet: kaster bort maskinene og lager disco!

Det mest overraskende med RAM er nemlig hvor organisk det lyder. Fra åpningsporet Give Life Back to Music kjøres det på for fullt med gitarriff, bass og (virkelige) trommer, hvor det eneste elektroniske elementet i låten er vokalen. Til sammen blir det en svært lekker discolåt som dermed setter standaren for et album som kommer til å kaste deg ut og inn i diverse av 70-tallets sjangere. Andre eksempler på disco-inspirasjonen er den enestående Lose Yourself to Dance, som driver av gårde sakte og sikkert mens den blir bygget opp av robot-vokodere i bakgrunnen, samt superhiten Get Lucky. Begge disse låtene er laget i samarbeid med Pharrell og Chic-legenden Neil Rodgers. Sistnevnte er bare en av flere samarbeidspartnere som hadde sin storhetstid for flere tiår siden, og det må jo sies at det er litt merkelig at 2013s kanskje største utgivelse er spekket med gjesteartister over 60. Det er dog ikke tilfeldige folk som er med her og de utgjør noen av platens beste og overraskende øyeblikk. Touch med Paul Williams høres ut som en Disney-musikal om roboter i verdensrommet, skrevet av en rimelig ustabil fyr på LSD. For å være helt klar; det er en god ting! På den andre siden finner vi den ni minutter lange Giorgio by Moroder, en studie i prog-elektronika. Her får Moroder selv, med sin flotte aksent, lov til å fortelle om livet sitt før låten går inn et drivende synth-parti og ender med improvisasjons-seanser fra alle musikerne. Jeg kunne skrevet mye om hvor bra denne låten faktisk er, men jeg skal holde det enkelt; den er ikke et sekund for lang!

Til tross for veldig mye bra på denne platen, så er den heller ikke perfekt. Av de fire første låtene er to satt som svært rolige ballader, sunget med den sedvanlige robotvokalen. Både The Game of Love og Within funker begge utmerket hver for seg, men jeg kommer ikke over følelsen over at vi kun trenger en av dem i våre liv. Litt senere får vi servert duoen Beyond og Motherboard som, til tross for at de har vokst ved hver lytt, utgjør de minst spennende minuttene på denne skiva. Men hva gjør vel det, når avslutningen består av sommer-slageren Fragments of Time, herlige Doin' it Right sammen med Panda Bear og, helt til slutt, den episke Control hvor synther og elektronikk er tilbake for alvor – skrudd opp til 11!

Random Access Memories er uten tvil en ''curve ball''; den er mye roligere enn tidligere utgivelser, langt mindre elektronisk og såpass variert at det vanskelig å falle for alt. Og etter åtte år med forventninger er det klart at en EDM-utgivelse nesten blottet for EDM vil skuffe mange – lengre unna Homework vil de nok aldri komme. Men ikke la deg lure: dette er en vanvittig bra plate, og så snart du godtar premissene som er satt her, vil den bli en av dine beste venner denne sommeren. Det finnes et titalls grunner til at skiva skulle ha krasjet fullstendig; Steely Dan-inspirasjonen på Fragments..., Michael McDonald-kopieringen på Beyond, Julian Casablancas på vokoder, cheezy tekster ala If love is the answer, you're home etc. Istedet har det blitt til et særdeles velprodusert, storslått og variert dypdykk inn i musikkhistorien. Og det finnes ingen bedre til å guide deg dit enn Daft Punk!