Regissør av åpningsseremonien, filmskaperen Danny Boyle, har skjønt det resten av britisk media og musikkelite aldri har skjønt: Lyden av Mike Oldfields Tubular Bells definerer 70-tallet og hadde en enorm påvirkning i musikkverden.
Musikkstykket som ble skrevet av en 17 år gammel gutt med store psykiske problemer, ble utgitt da gutten var 19. Det var grunnlaget for Richard Bransons Virgin-imperium, det satte skole for skrekkfilmmusikk da musikken ble brukt i Eksorsisten og listen over låter som har samplet det er lang.
Etter å ha blitt møt med snøftende forakt i flere tiår hjemme i England (selv 20 millioner solgte eksemplarer av fullstendig egenkomponert debutalbum innbyr ikke til respekt) var OL-åpningen et vidunderlig øyeblikk. Selv en idrettshater som meg sitter foran tv-en og smiler, litt rørt faktisk, over oppreisingen dette er for en gammel musikalsk helt.
Forutsigbart nok kommer det en samleplate like etterpå, og Mikes platesalg øker sterkt (ikke det at han er i pengenød etter en lang og suksessrik karriere). Men viktigst av alt: Han bestemmer seg for å utsette pensjoneringen sin litt til. Og nå ligger resultatet her: Et helt nytt album kalt Man on the Rocks.
Mange Oldfield-fans hadde nok håpet på et nytt timeslangt epos, men det vi får er 11 sterkt personlige pop- og rockelåter. Selv om Oldfield lever et behagelig liv på Bahamas har han fortsatt nok demoner å synge om. Ikke minst etter sin siste skilsmisse som har ført til at han ikke har sin yngste sønn rundt seg lenger.
Dessverre må det for en gammel Oldfield-fan bare konstateres at dette er midt på treet-musikk av den til tider svært kjedelige sorten. Platen begynner lystig med første singelen, Sailing, en låt som kunne gått rett inn på P4 eller Radio Norge (BBC2 A-listet den). Den har et refreng som sitter som klistret og er således en slik sang som du ikke ønsker huske, men du gjør det likevel.
Deretter følger en rekke sanger du fort glemmer etter å ha hørt dem. Moonshine er litt U2-aktig (ja, du vet den der gitarlyden alle mener Edge oppfant) og innehar sterke irske elementer. Tittelsporet er et forsøk på power-ballade, uten særlig kraft, selv om vokalist Luke Spiller fra The Struts (hvem?) gjør sitt beste for å høre ut som Freddie Mercury. Spiller er for øvrig vokalist på samtlige låter.
Saken er at platen bare flyter inn det ene øret og ut det andre helt til vi kommer halvveis uti. Da kommer den aldeles nydelige Dreaming in the Wind, dels i Moonlight Shadow-land, dels i Crowded House-land. Denne etterfølges av Nuclear, en kraftballade som faktisk fungerer.
Og så kommer høydepunktet: Chariots! Oldfield kan skrive catchy sanger når han vil. Denne låten er en god gammeldags rockesak, med syng med refreng og mulighet for headbanging. Catchy som fy, og dersom ikke dette blir andresingelen må noen gå!
Deretter tar vi en formdypp, en kraftig en sådan, i den heller kjipe Following the Angels før vi går over i bluesrock-territorium med Irene, som handler om orkanen ved samme navn. Dette er en blanding av Free, AC/DC og Rolling Stones. Rått, usminket og rett fram. Jeg ante ikke at Oldfield hadde det i seg. Super låt.
Dessverre svikter alt igjen på I Give Myself Away, en låt opprinnelig skrevet av William McDowell.
Misforstå meg ikke. Det er godt å se at det er liv i Oldfield igjen, og jeg håper virkelig at dette kan bli en suksess for ham, slik at han kanskje blir oppmuntret til å gi oss en mer kompleks musikalsk opplevelse. Men dette er alt for midt på treet, altså.
