I flere måneder er det blitt visket varme ord om ”Lionheart brothers” skiva ”Dizzy kiss”. Noen har allerede sagt årets utgivelse, i hvert fall fra moderlandet. Alt skrytet er ikke ufortjent, tvert imot! Lionheart brothers representerer noe tilbakelent og modig unorsk. Soundet deres lukter saltvann og gyldne strender i de ”Beach boys-aktige” popstrukturene og søvnige melodiene. I neste vending leverer de kjappe låter med strammere regi som gir plata mangfold og holdbarhet. Forhåpentligvis klarer gutta å fremføre dette herlige lydbildet live også.

Dizzy kiss har noe unorsk over seg, og jeg aner inspirasjon fra ”My morning jacket”, ”Band of horses” samt norske ”Serena Maneesh”. Ett velprodusert fussy sound snører sammen plata til en helhetlig opplevelse, samtidig som det finnes spor på plata som er sterkere enn andre, da tenker jeg på låter med HIT potensial. Bandets første singel ”50 souls and a disco bowl” er allerede i rotasjon på rikskringkastinga, og ”Hero anthem” har potensial til å bli en opptempo sommerhit spør du meg. Vokal harmonier er ett stikkord for plata og ”Down at my place” er en låt du bør låne ett øre hvis du kun har tenkt å tilegne deg noen få låter.

Plata er titulert ”Dizzy kiss”, en særs treffende tittel som beskriver den følelsen du sitter igjen med etter at plata har snurret seg ferdig i spilleren din. Svimmel, nyforelsket og nykysset etter ett deilig møte med løvehjertebrødrene.

9/10