De svenske Grammy-vinnerne fra 2007; Mustasch er ute med ny plate. Siden forrige skiva "Latest Version Of The Truth" har det blitt skiftet ut et par bandmedlemmer og spilt et solid antall konserter. Musikalsk sett sverger de fortsatt til maskulin tungrock med minimum ett bein godt forankra i 70-tallet. De siste åra har Mustasch tatt skrittet opp blant eliten av svensk rockemusikk og på nye skiva hører man tydelig frykten for å stagnere.

I tillegg til velkjent og taktfast tungrock hører man mer eksprimentering med både instrumenter, effekter og melodier. Produksjonen, (Tobias Lindell) høres både dyr og proffesjonell ut og det er tydelig lagt ned mye jobb i alle ledd. Et solid sluttprodukt.

De veldreide riffa backa av en mer solid rytmeseksjon enn noen gang er Mustachs' fremste våpen. For når det virkelig svinger, som f.eks på singelen "Mine", da er det lite som får stoppa Mustasch-lokomotivet. Bandets til dags dato svakeste kort, vokalist Ralf Gyllenhammar, klarer fremdeles ikke å overbevise en så skeptisk person som undertegnede. Det holder mål, men det blir aldri überfett når han synger.

Siden debuten i 2002 har de beholdt en klar rød tråd fram til idag. Soundet er utvilsomt deres eget. Særlig trommelyden på "Mustasch" står til M+. Låtmessig går det litt opp og ned, men når tallene er telt opp kommer de ut i pluss. En del småkjedelige refrenger og annet vissvass, men groovet og den stødige rocken er der den skal være. Er du svoren fan har du ingenting å frykte.


6/10




www.Mustasch.net