Det er fortsatt fra 2004 som er den plata står i igjen som høydepunktet i karrieren, det var en instrumentell maktdemonstrasjon, og et elektrofisert krautrock-eventyr i hiphop-land. Mjauende gitarer, psykedeliske synther og treffende trommer har alltid vært varemerke, og de har også gjort en haug med gode remixes, og samarbeidet med flere artister. De gjestet to låter på debutalbum til Kid Cudi som ble sluppet i fjor blant annet. Duoen leverte også en forrykende konsert på fjorårets Hove.

Instrumental rockern’e Mike Stroud og Evan Mast er tilbake med oppfølgeren til LP3 fra 2008. For øvrig en litt svak plate, men den innehold et par godlåter som ”Shiller”, ”Shempi” og ”Mirando”. Nå har de lagt til et tall til på prosjektet sitt, men sounden er mye av det samme som i 2008.

Den fine ””Drugs” innleder med piano, og bass, før den notoriske triste gitarlyden dukker opp i lydbildet. Trommene, og en funky attitude griper videre låta, før en frekk synth avslutter. ”Neckbrace” fyller så plata med masse energi, og en festlig tone. Herlige trommer på sistnevnte. Høydepunktet må være ”Party With Children”, en sang med masse layers, lekent lybilde, og et hav av instrumenter og lyder. En låt man vil høre om og om igjen. Albumet inneholder absolutt et par fantastiske øyeblikk, men helhetlig holder det ikke helt igjennom.

LP4 har vel liten identitet i seg selv når man sammenlikner med resten av katalogen til Ratatat, og en liten svakhet er at mye av musikken blir både lik, og at sangene går mye i hverandre. Man har det før. Selv om de holder seg til formelen, og gjør det godt, så overrasker de heller ikke på noen måte. De bringer det du forventer til bordet, men ikke noe særlig mer. En tradisjonell Ratatat plate, som til tider knaller til, og et must for fansen. Skal de beholde sin cred på sin nesten utgivelse, må de kanskje grave litt dypere i den kreative boksen.