I forkant av katalogens nyeste tilskudd hintet Ian Parton om endringer i den etter hvert velkjente Go! Team-formelen. Sangstruktur skulle revideres, nyskapninger implementeres. Nåvel. Rolling Blackouts har blitt spart for de voldsomste omkalfatringer, noe som i bunn og grunn er like greit. For jaggu tåler ikke formelen en runde til.
Ian Partons visjon om sukkerspinnrap og hoppetauregler står stadig støtt. Blåserrekke, check. Xylofon, check. Deilig, funky bass, check. Grumsete og upolert produksjon i beste Sonic Youth-tradisjon fra bror Gareth, å jadda. Men der andreplata Proof of Youth (analogisk nok) tviholdt på barnsligheten fra debuten, får Rolling Blackouts lov til å være litt mer voksen. Parton innarbeider flere mørke og mollstemte elementer enn på de tidligere utgivelsene - uten at det visker ut partystempelet. Rolling Blackouts tar ufortrødent kula uti sitt vante farvann av neonfarger og bompibærsaft. Coveret ser fortsatt ut som en japansk spesialimport. Lyden skjærer fortsatt i øra. Ninja og Kaori høres fortsatt ut som animefigurer der de rapper/synger om å respektere kvinner og å være fornuftige forbrukere. Og det funker fortsatt over all forventning.
Allerede fra første låt ruller plata fram som et vogntog av dansbar hyperaktivitet. T.O.R.N.A.D.O. frontes av en herlig funky blåserrekke, som med stort hell får god plass og en dråpe alvorstyngde. Ready to Go Steady er tamburinbelagt Ronettes-etterligning på den gode måten; deilige harmonier og et tvers igjennom nynnbart refreng får god plass der den tynne lyden blir gitt litt rundere kanter. Lo-fi-filteret trekkes også tilbake på behageligheten Super Triangle, en vindskeiv Zero 7-instrumentalasossiasjon, og på like ålreite Voice Yr Choice. Yosemite Theme grenser til debutåpneren Panther Dash i landet munnspillsolo-møter-slapbass, og det er et velkomment gjenhør. På noen spor gjør også Parton sitt for å holde løfter og fornye formularet, som på Morricone-flørteriet The Running Ranch, og også disse mer originale innslagene treffer bra.
Tittelsporet, på sin side, er helt rått. Tre og et halvt minutt mollstemte gitarer og Nico-goth bør hensette de fleste i godlynt mimrestemning et sted mellom Kent og Thurston Moore. Dette er platas høydepunkt, på delt førsteplass med utsøkte Buy Nothing Day.
Eneste ankepunkt er tredjesporet - Apollo Throwdown blir for flat, og framstår som en sammenfatning av de svakeste øyeblikkene på de to foregående utgivelsene. Men ett feilskjær kan lett tilgis når resten av materialet er så himla bunnsolid. Ian Parton har rett selv når han tar feil; Rolling Blackouts er ei plate som på alle måter holder seg innenfor Go! Teams vante rammer, men på sitt subtile vis likevel tar uttrykket flere steg videre. Og å utvikle seg, det er en voksen ting å gjøre.
Video: Buy Nothing Day
