Det er enkelte band som man bare vet kommer til å levere varene hver gang de slipper ny plate. Det er fordi de har gitt ut fantastiske plater, ikke bare én gang, kanskje ikke bare to ganger heller, men til og med tre ganger. TV On The Radio er ett av disse banda. De startet nærmest perfekt, og likevel har de overgått seg sjøl hver gang etterpå. Den vanskelige andreplata? Pytt sann, bedre enn den første. Hva med den enda vanskeligere tredjeplata? Glem det, den beste sålangt. Hva så med fjerdeplata? Dessverre må den sies å være litt skuffende.

Det er egentlig litt merkelig å sitte her og skrive det. Å være skuffa over en plate som faktisk er bra. Men TV On the Radio har gjort meg så bortskjemt at jeg, sjøl om jeg på en måte har skjønt at dette var et tre som ikke kunne vokse inn i himmelen, likevel forventet at Nine Types of Light skulle være en innertier.

Den første følelsen jeg fikk i møte med Nine Types of Light var at jeg hadde satt på feil plate. Starten av førstelåta Second Song (humor) høres veldig ut som The National, gjør det ikke? Ihvertfall er vokalen veldig, om ikke helt lik. Men man hører kjapt hvilket band man har med å gjøre, for til syvende og sist er det kun TV On the Radio i hele verden som høres ut som TV On the Radio. Indie-heltene fra Brooklyn har klart å skape seg sitt helt eget sound, som gjør at sjøl om de forandrer litt stil likefullt høres 100 prosent ut som seg sjøl.

Plata er fylt med alt som en vi liker så godt med TV On the Radio: Tunge, men gyngende beats, falsettvokal, komplekst lydbilde og sjangeroverskridende. Det som derimot er litt annerledes denne gangen er at hele plata føles mer nedtonet. Roligere, og mer snikende i formen. Likefullt er det mulig å fortsatt danse til dette bandet, noe No Future Shock er med på å bekrefte, en låt med koreografi i teksten. Men det er ingen Wolf Like Me her, forråsirresånn.

De to aller beste låtene på Nine Types of Light er singelen Will Do og sistesporet Caffeinated Consciousness, som virkelig er der oppe blant det beste de har gjort. Førstnevnte en smyger som bare blir bedre og bedre, mens den andre er mer umiddelbar, og du, så fengede! Resten av plata består av gode spor, men ingen topper som kan sammenlignes med disse to, etter min mening. Den drivende New Cannibal Blues med lekre blåsere og den messende Repetition er gode boblere, riktignok.

Egentlig vet jeg ikke hva som trekker ned her, for som vanlig leverer TV On the Radio topp saker. Komponentene er det ingenting å utsette på, men likevel sitter jeg igjen med følelsen av at helheten kunne vært enda bedre. Hadde dette vært debutplata, derimot, hadde det jo vært topp saker, men siden bandet har gjort oss som lyttere så utrolig godt vant, så blir Nine Types of Light et lite skritt tilbake.



TV On the Radio på nett.