Du Betyr Meg er Lars Vaular sitt fjerde studioalbum. Fjorårets Helt Om Natten, Helt om Dagen, som han tok med Spellemannsprisen hjem for i klassen Hip Hop, markerte Vaular for alvor som artist. Låter som Rett opp og ned og Fett har regjert på jentevorspiel og fjortissfester, men med Du Betyr Meg tar Vaular et steg tilbake og legger lista enda høyere. De klassisk “kjedelige” låtene på albumet, er de desidert sterkeste, og en mer dyster tone preger plata.

Med kun en primitiv bass, åpner Aldri for pen for punk, albumet, som på mange måter setter tonen for resten av plata. Dette lydbildet kontrasteres halveis ut i låta med en vakker avslutning. Vaular har på mange måter tatt en helomvending og skjuler seg ikke lenger bak dansegulv-sounden med dubstep elementer som Rett opp og ned representerer, men låtene er mer intelligente, både på tekst- og lydnivå. Du finner fremdeles låter med tunge eletroniske elementer som i kompissangen Når eg kommer hem, nesten trance tilstander i Ninja. Mens mørke og dystre toner slører Tåken, og mystikk gir I min leilighet gnist.

Tekstmessig oppfattes Du Betyr Meg nærmest som et dypdykk i Vaular sin bevisthet i ferden fra hans barndom i nabolaget, til sin suksess, som han `snek` seg inn i, og avslører ham nesten som for stor til sitt eget fag. Låtene er preget av en tilstand av usikkerhet rundt sin tilværelse. Han beskriver folkene rundt seg; inkluderer sin tjommier i flere av låtene hans med tilslag fra A-laget, Fjorden Baby! og John Olav Nilsen. Det er vanskelig å beskrive Vaular sitt lyriske univers uten å virke som en pretensiøs jævel; men det fortjener nesten større oppmerksomhet enn lydbildet, for det er nettopp det som gir vind i seilet til plata. Fra den innestengte følelsen han får når han stenger seg inn i sitt sinn, sosiale tilstelninger, forvirringen store følelser medfører og om frykten som gir ham evig oppmerksomhet samtidig som det gir ham liv. Allikevel svarer han på hvor ferden går videre; “vi har enda mange år å fortape oss på”.

Dette albumet er Vaular sitt desidert sterkeste og markerer ham som en pionèr ikke bare i rapmiljøet, men som norsk artist. De mørke elektriske tonene med enormt velproduserte beats omfavner elegant Vaular sine følelser som spiller direkte på våre og stempler albumet som kanskje det viktigste dette året. Det utfordrer artistkollegene hans som vi muligens må vente mange år på å få et like kalibrert svar på. Albumets høydepunkt er enten I disse dager eller Som i en siste dans hvor han får selskap av John Olav Nilsen. Men kan like så godt være hvilken som helst av låtene ettersom alle er sterke på sin måte og vekker ulike følelser og rytmer hos forskjellige lyttere.