Da jeg på toppen av det hele så flere Swifties (det Taylor Swift-fansen kalles) skrive om hvor skuffende det nye albumet var, ble jeg nysgjerrig. Det var 1,3 millioner postinger om albumet på X bare i det første døgnet etter utgivelsen! Men i stedet for at Swifties gikk til frontalangrep på alle hvite middelaldrende mannlige anmeldere (hei, hei) og postet detaljerte beskrivelser av hjemmeadressen til disse, så skrev de at de var uenige med de (ikke så mange) positive anmeldelsene.
Jeg har stor respekt for Taylor Swift og karrieren hennes. Hun har gitt ut flere fine låter opp gjennom årene, og siden jeg har et avkom som er storfan har jeg hørt mye på henne. Og det såkalte covid-albumet Folklore er et jeg har vendt tilbake til ved flere anledninger på egen hånd. Men jeg har aldri vært helt med på at hun er så genial som enkelte skal ha det til. Det sagt, man skal ikke kimse med at nesten en hel generasjon har hatt henne som heltinne. Og det at hun irriterer fletta av konservative og kokohøyre-folk er kun i hennes favør for meg.
Derfor er det skuffende å måtte rapportere at det nye albumet er så tannløst og tamt som det er. Albumet har fått mye pepper for dårlige tekster, og himmel og hav, den pepperen er velfortjent. Ta dette, fra tittelkuttet, som hun gjør sammen med Sabrina Carpenter:
- Her name was Kitty
Made her money being pretty and witty
They gave her the keys to this city
Then they said she didn't do it legitly, oh
I bought a ticket
She's dancing in her garters and fishnets
Fifty in the cast, zero missteps
Looking back, I guess it was kismet
Max Martins hånd lyser over hele albumet. Og det er ikke bare Taylor Swift som har gått tilbake til glatt pop. Også han har flere plasser tydd til grepene han gjorde på de karrieredefinerende låtene han skrev for Backstreet Boys og Britney Spears. Noe som selvsagt ikke gjør musikken til Taylor Swift noe bedre.
Det begynner lovende med The Fate of Ophelia. Den har et flott driv og en aldeles herlig melodi med et fengende refreng. Elizabeth Taylor er ikke like sterk, men det litt forvridde strenge-arrangementet fungerer fint. Selv om refrenget er ganske ordinært. Opalite er siste låten som egentlig har noe som helst som kan kalles minneverdig ved seg. En veldig tidstypisk poplåt og antagelig den som minner mest om pop-Taylor fra gammelt av (Shake it Off) og fungerer helt strålende.
Father Figure stjeler (om enn kreditert) fra George Michaels sang med samme tittel. Skal du først stjele, så stjel fra de beste, ikke sant? På Ruin the Friendship mangler det bare strykere i bakgrunnen på introen, og det hadde vært Lenny Kratitz’ It Ain’t Over Till it’s Over men som resten av albumet blir det bare anonymt og bakgrunnspop. Actually Romantic høres ut som noe en fjortenåring som akkurat har lært seg akkorder på en gitar kunne ha skrevet. Det er som om man bare kastet en svak demo på albumet. Det er visstnok her at hun disser Charli XCX, men jeg bryr meg like lite om de som når rap-gutta gjør det samme med hverandre. Wood, som ut fra teksten kunne hatt Morning som en del av tittelen, er et forsøk på å lage glad soul-aktig R’n’B, men det beste man kan si om den er at den er bare to og et halvt minutt.
Etter å ha hørt Nu Metal-flørten (ja, den er så ille) og en heller intetsigende Honey avsluttes det hele med tittelkuttet. Det har jeg sagt mer enn nok om tidligere i anmeldelsen.
Albumet har allerede solgt 2.5 millioner fysiske kopier, så min mening teller svært lite her. Men det kommer ut album som hadde fortjent slike strømme- og salgstall mye mer enn denne middelmådige utgivelsen.
