Judas Priest er tilbake. Etter bandets Epitaph World Tour i 2011/12, var det meningen at bandet skulle gi seg etter lang og tro tjeneste. Like før turnestart bestemte imidlertid grunnleggende gitarist K. K. Downing seg for å gi seg med umiddelbar virkning. Den unge gitarhelten Richie Faulkner ble hentet inn for å erstatte ham, og har tydelig vist seg å være et friskt pust hos de aldrende rockerne. Turneen ga mersmak, og bandet har endret på planene vedrørende pensjon. Nå er gjengen klare med nytt album, deres første siden Nostradamus fra 2008.

Albumet åpner sterkt med Dragernaut og tittelsporet. Det er hardt, det er heavy, det har et tidløst metalpreg. Man skulle tro at Rob Halford og co har brukt tidsmaskin og reist tilbake til bandets kreative gullalder for å hente inspirasjon! En solid åpning; det høres ut som et album som kunne kommet ut mellom Stained Glass og Killing Machine. Forrige album Nostradamus bar preg av å være et nærmest symfonisk metalalbum, med flere synthdrevne, mer saktegående elementer. Redeemer of Souls lyder derimot som et heavy metal album tatt ut fra sjangerens gullalder. Nykommer Faulkner gjør for øvrig en formidabel jobb på rymtegitaren, samtidig som det er nok av plass for Glenn Tipton til å levere flere glimrende gitarsoloer underveis. Vi finner allsangen Halls of Valhalla og metalhymnen March of the Damned, som garantert vil bli livefavoritter.

Midtveis i albumet, virker det som om de gode ideene er brukt opp, og den gode starten slutter brått rundt Down in Flames. Tempoet senkes flere hakk, og det er tid for litt mer melodiøse låter. Scott Travis, som har vært med bandet siden Painkiller-platen fra 1990, høres til tider ut som han har mistet gnisten og sliter med å holde tempoet på flere spor. Gradvis bærer riffene mer og mer preg av gjenbruk jo lenger ut i albumet vi kommer. Låter som Hell & Back og Cold Blooded høres mest ut som b-sidemateriale til Nostradamus, og blir altfor ordinære. Heldigvis er Secrets of the Death og Battle Cry vesentlige unntak fra denne kategorien, og klarer å holde på interessen mot albumets slutt. Det hele avrundes med den nærmest symbolsk tittelen Beginning of the End (inspirert av Black Sabbaths låt End of the Beginning?).

Redeemer of Souls er, med unntak av medgrunnlegger K. K. Downings fravær, på mange måter en fullverdig og meget bra Judas Priest-album. Judas Priest eldes med stil, og har gitt ut et godt stykke heavy metal som fansen vil sette stor pris på.