Skuffende. Det er nøkkelordet som jeg bruker når jeg beskriver Interpols selvtitulerte fjerdealbum fra 2010. Et redefinerende album, som markerte en ny start for NYC-bandet som sa takk og farvel til bassist Carlos D. Men etter å ha blitt servert et par glimrende enkeltspor i sommer, i tillegg til en ytterst glimrende Roskilde-konsert, begynte spekulasjonene: har Interpol omsider funnet tilbake til den rette formelen? Den som gav oss Turn On The Bright Lights og Antics?

Bak et griselekkert og elegant albumcover, ligger et todelt svar. På den ene siden høres Paul Banks, Sam Fogarino og Daniel Kessler bedre ut enn på lenge. For eksempel minner Anywhere mye om materiale fra nevnte storhetsalbum, og det samme gjør åpneren All The Rage Back Home. Førsteinntrykket etter å ha hørt igjennom plata første gang, er at trioen har tatt seg litt i nakkeskinnet, og sett på hva som gikk så dårlig sist. Denne samlingen av låter huser et herlig driv som jeg har savnet, og refererer med det til låter som Ancient Ways.

På den andre siden finnes det noe uinspirerte låter og partier på El Pintor. Hovedriffet i My Desire er nesten vondt kjedelig, og baserer seg mye på senere plater. Låta i seg selv progresserer til å bli én av platas beste, men det er mulig å bli lurt i begynnelsen. Og samme riff-stil gjentas på Same Town, New Story. Det kan kanskje sånn sett kalles «en signaturstil», men den er gørr kjedelig og gir lite for meg, spesielt når to av låtene har såpass like introer.

Normen for albumet er imidlertid at det er jevnt over godt, og mer positivt enn tidligere. Det er manko på de mørkere og mer melankolske låtene som kjennetegner Interpol, sett bort i fra Breaker 1 som rører ved denne siden av bandet. Til gjengjeld er det kvalitet å spore i hver av de ti låtene som befinner seg på El Pintor. Det er ikke en plate som er bedre enn deres beste, men det er det sterkeste som har kommet fra mørkerock-trioen på mange år.