Mark Olson slo gjennom som vokalist og låtskriver i The Jayhawks på 1990-tallet. Etter fire studioalbum og en fremtredende rolle i den nye alt.country-bevegelsen forlot han bandet i 1995, og spilte deretter inn et knippe plater med bandet Original Harmony Ridge Creekdippers. I 2007 kom solodebuten The Salvation Blues, i 2010 fulgte Many Colored Kite. Midt oppe i dette slo Olson seg sammen med tidligere Jayhawks-kollega Gary Louris og laget Ready for the Flood (2008), og i 2011 var han gjenforent med sitt opprinnelige band på plata Mockingbird Time.

Good-bye Lizelle er Olsons tredje soloplate. Den er laget i samarbeid med hans norske kone Ingunn Ringvold, også kjent under artistnavnet Sailorine. Sammen har de to reist rundt i Europa og spilt inn musikk på veien. Med andre ord har Good-bye Lizelle blitt til under de helt rette forutsetninger. Countryrock handler om reise, bevegelse, utvikling, om melankoli, ørken, slettelandskap og solnedgang. Og Olson har alle disse ingrediensene i musikken sin. Det har han alltid hatt.

Mark Olson lager stadig noe av den flotteste americanaen på planeten. Det blir raskt klart når man setter Good-bye Lizelle i spilleren. Jayhawks-gründeren har en sjelden evne til å få selv de enkleste tekstlinjer til å fremstå som kloke og eksistensielle, som den repeterende «Love has a way of changing the days» fra åpningslåta Lizelle Djan. De musikalske assosiasjonene på denne plata går et stykke bakover i tid – førstesingelen Poison Oleander er en The Byrds-aktig psykedelisk lykkepille, mens Heaven's Shelter og All These Games er som tatt ut av et av soloalbumene til Gram Parsons, med Emmylou Harris på backingvokal. Sistnevnte assosiasjon er umulig å komme utenom, og sier noe om hvor flott Ringvolds bidrag på denne plata er. Hun gir musikken en ny dimensjon med sin vakre koring.

Dessverre dabber Good-bye Lizelle litt av mot slutten. Hadde Olson maktet å opprettholde nivået fra den første halvdelen av albumet, ville denne utgivelsen vært helt der oppe blant det ypperste han har laget gjennom et kvart århundre, uansett musikalsk konstellasjon. Which World is Ours?, Long Distance Runner og Say You Are the River trekker ned helhetsinntrykket ettersom de er litt lite engasjerende. Men så er det også slik at selv de litt kjedelige låtene blir fordømt fine i Olsons og Ringvolds innpakning. Det er ikke alt på Good-bye Lizelle som er like fantastisk, men det aller meste er veldig, veldig fint og noe er helt overveldende vakkert.