Da Machine Head kom med sitt syvende album, Unto the Locust, i 2011, ble platen godt mottatt over hele verden. Hos Metal Hammer oppnådde Unto the Locust klassikerstatus umiddelbart, og fikk toppkarakterer av flere andre magasiner, også utenfor metalmiljøet. Machine Head bekreftet da at deres comebackplate the Blackening fra 2007 ikke var et engangstilfelle. Flere blodfans fryktet at bandet hadde gravet sin egen grav da de flørtet med nu metal-sjangeren på starten av 2000-tallet, inntil nevnte the Blackening heldigvis klarte å bevise det motsatte. Unto the Locust overgikk tvert imot sin forgjenger med god margin. Fansen begynte nok å lure på hvordan i all verden bandet skulle klare å følge opp en så god plate som stilte seg på lik linje med den kanskje største klassikeren, . Det har derfor vært spørsmål om det nye albumet kunne forsvare groove metal-heltenes nyvunne popularitet.

Et av de store spørsmålene i forkant av utgivelsen, var hvordan bandet ville klare å fylle tomrommet bassist og medgrunnlegger Adan Duce etterlot seg da han måtte ta sin hatt og gå etter en krangel med resten av gruppen i fjor høst. Det har bandet klart bra, Jared MacEachern gjør en overraskende godt jobb på bassen, får mye spillerom på sin første plate med bandet, og viser seg å være en verdig avtaker for en av bandets opprinnelige skapere. Phil Demmel har også en sentral rolle på albumet med sine mange tøffe gitarsoloer, hvor hans kreativitet fremdeles er i full stand.

Bloodstone & Diamonds åpner med Now We Die, som har vært ute en stund alt. Strykerne i starten gjør at man fort kan ane ugler i mosen; har Machine Head virkelig tenkt å begynne med klassiske instrumenter i musikken sin på dette tidspunktet i karrieren? Heldigvis varer det ikke lenge før et riff med ekstremt trøkk i feier enhver tvil til stede, det er fremdeles liv i bandet., og vel så det.

Flere andre sanger på Bloodstone & Diamonds er også svært gode. Den indiskinspirerte Ghosts Will Hunt My Bones har alt som Machine Head representerer; rå kraft, knallharde riff og brutalitet. Sail into the Dark begynner som en akustisk folkesang, men utvikler seg til en torpedo av en erketypisk Machine Head-låt. Resten av materialet er jevnt over bra slik Machine Head skal være.

Bloodstone & Diamonds er en meget verdig oppfølger til Unto the Locust, selv om den ikke når forgjengeren helt opp. At Robb Flynn & Co klarer å holde et så høyt nivå som de gjør over 20 år ut i karrieren, er intet mindre enn imponerende. B & D er så avgjort et av Machine Heads bedre album, og har flere låter som garantert vil favoritter på liverepertoaret.