Britiske Enter Shikari er et band som i mange år har flydd litt under radaren her til lands, men som er store helter i hjemlandet. Med en musikksjanger som grenser mellom Electronicore og post-hardcore er de et noe uvanlig band å finner på hitlister, radiolister og store mainstream-festivaler, men guttene har klart bragden å bli omfavnet av både fans av sjangerene og “den vanlige lytter”.

Etter å ha hatt sitt kommersielle gjennombrudd med singelen Juggernaut og albumet Common Dreads i 2009, har bandet hatt en stadig oppadgående kurve på de Britiske øyer, og har blanet annet vært support for The Prodigy her til lands. 6 år senere er de nå klare med sitt fjerde studioalbum, og de er akkurat like politisk frustrerte som på tidligere utgivelser. Musikken, som i løpet av karrieren har vært innom både punk, metal og dubstep har roet seg ned noe og holder seg relativt cleant innenfor electronicore, noe som gjør at det til tider kan føles litt tammere enn tidligere utgivelser.

Det hele starter med The Appeal & The Mindsweep I, en introduksjon til skiva som inneholder en appell fra vokalist Rou Reynolds om å stå skulder ved skulder for menneskeheten. Det hele føles litt som en noe mer intetsigende reprise på låter og tekster bandet har gitt ut før (eksempelvis Common Dreads”, og med et noe uklart tema. Hva er det han oppfordrer til? Hva er det vi skal slåss for og mot? Som musikalsk intro funker det dog bra, og live kommer det til å bli en knallåpner.

Anaesthetist er låta og singelen hvor bandet takler NHS og privatiseringen av det britiske helsevesenet. Nettopp dette temaet har vært et sårt tema innen britisk politikk de siste årene, med konservative partier som kjører på for privatisering stikk i strid med hva store deler av folket ønsker. Reynolds har sagt om låta at: “vi ser ut til å ha nådd et stadie av sånn kapitalistisk iver at vi mener at det er akseptabelt å straffe folk for deres dårlige helse. Ved å ta betalt for helsetjenester, oppfører vi oss som om sykdom ikke er noe annet en folks personlige problem, men hva er meningen med, og fordelen ved, “sivilisasjon”, om det ikke er å hjelpe de mest sårbare i samfunnet? Fødselslotteriet kan tilby oss et hav av uflaks når det kommer til helsen vår og sikkerhetsnettene blir strammet inn stadig mer ettersom ønsket om å øke profitten overtar for ønsket om å hjelpe mennesker.”

Låta i seg selv er et suggererende og manende electrocore-anthem, og er sammen med neste spor på skiva en klar radiofavoritt fra gjengen som til tross for sin sjanger har klart å krysse over til mainstream-radio og festivaler. Låta følges nemlig kjapt av nok en singel, The Last Garrison, nok den mest radiovennlige låta på albumet, overraskende melodisk av gjengen. Såpass melodisk, at den nesten mister den edgen guttene tross alt kan tillate seg på singler uten å risikere å falle utenfor kommersielt. De har denne gaven eller flaksen, og de bør bruke den.

Dette er også problemet med låter som Never Let Go Of The Microscope hvor man av og til sitter og lurer på om man faktisk hører på Enter Shikari eller om det har sneket seg inn en Linkin Park-låt midt oppi det hele. Her nevnes filosofer og legender i fleng, Socrates, Hippocrates, Sophocles, og Reynolds jamrer seg over at “Atrocities go untouched under the guise of culture”, et svært så aktuelt tema både her til lands og ellers i verden for tiden.

Torn Apart er et bevis på at bandet mestrer å lage både snill og melodisk musikk UTEN at det går på kompromiss med intensitet og kraft. Her er skivas mest melodiske refreng, og er likevel en av låtene som sitter igjen som en kraftbombe etter få gjennomlyttinger av skiva. Dette kan fort bli en fremtidig singel og livefavoritt. Like heldige er de ikke på The Bank Of England. Dette er det det nærmeste Enter Shikar kan nærme seg enn ballade uten at det blir for tamt og kjedelig, noe som blir klart og tydelig når Dear Future Historians setter i gang. Dette er så langt unna Enter Shikaris comfort-sone at det nesten er ubehagelig å høre på, og passer svært dårlig inn på skiva. I tillegg er teksten rent drøvtygg av så mange av bandets tidligere materiale at den føles både unødvendig og overflødig.

There's A Price On Your Head er derimot en eksplosjon av en låt, totalt uten rom for pusting og ettertanke. Dette er en svært kritisk stemme til det britiske klassesystemet som fortsatt lever i beste velgående: “I am upper class / I-I am upper class / Upper middle lower class / I am lower class / I-I am lower class / Lower upper middle class / I am upper middle class / I am living in the past – There's a price on your head.”

Det hele avsluttes med nok et er et høydepunkt, låta The Appeal & The Mindsweep II. Dette er stort og imponerende, og midt i låta hører man innslag av blant annet bandets egen tidlige låt Sorry, You're Not A Winner og Prokofievs “Dance Of The Knights” fra Romeo og Julie. Denne blir også brukt av BBC i programmet The Apprentice, så der kan det være en liten link. Låta avsluttes med frasen: “Mutato nomine, de te fabula narratur”, som grovt kan oversettes til “når navnet endres handler historien om deg”.