Den eksentriske briten er kjent for å stadig prøve nye ting i musikken, og hennes niende album The Hope Six Demolition er intet unntak. Albumet kan fremstå som en slags fortsettelse på hennes forrige album Let England Shake(2011) som var forbeholdt kjente landskap for briten. ”I took a plane to a foreign land, and said I’ll write down what I find” synger PJ Harvey i The Hope Six Demolition syvende låt Orange Monkey, og det er nettopp det hun har gjort. Akkompagnert av krigsfotografen Seamus Murphy er The Hope Six Demiliotions et moderne bilde av Kosovo og Afghanistan, land som ennå er preget av de tunge krigene de har gjennomgått. I tillegg til USAs hovedstad Washington DC.

Albumet begynner med låta Community of Hope, en svært positiv melodisk låt, og det på tross av lyrikk og tema. Dette blir uheldigvis noe som får tekstene til å tidvis virke ironiske; Here’s the highway to death and destruction/ And the school looks like a shithole/Does that look like a nice place? Sistnevnte linje er full av gode intensjoner, men høres snarere passiv aggressiv ut, som om PJ Harvey mener lytteren er den som har forårsaket skadene. Og det er allerede her spørsmålene oppstår ved prosjektet: Ved å skape et album som i stor grad blander journalisme og kunst, setter også PJ Harvey seg frivillig i en situasjon hvor hun blir øynene til lytterne; det er gjennom henne vi vet hva som foregår, det er gjennom henne vi føler. Og fordi journalisme er objektiv, og kunst som regel er det motsatte, skaper det også problemer for PJ Harvey: Hvor upartisk kan hun være? Er det mulig å objektivt beskrive massemord, samtidig som en er medfølende?

Albumet berikes av historiene som blir fortalt. I låta Chain of Keys, fortelles det om en albansk kvinne Harvey møtte, som voktet nøklene til naboens forlatte hus. Det er når låtene er fokusert på enkelthendelsene en sitter igjen med følelsen av hvordan det er i de stedene hun har besøkt: “Imagine what her eyes have seen / We ask but she won’t let us in”. Indikasjonen til at det kan være minnene hun ikke er villig til å dele, fremfor at hun bare ikke vil slippe to vilt fremmede inn i hjemmet sitt, er dessverre en av de få lyriske gledene ved albumet. For det mest gjentagende låtene deler, er nettopp den lyrisk plattheten hvor Harvey utelukkende prøver å være objektiv lyrisk, men emosjonell vokalt; her oppstår en ujevnhet hun mister mye på. Her har hun rom for å boltre seg i beskrivelser av nettopp hvor forlate bygningene er, og heller være objektiv i for eksempel fremførelsen av teksten, istedenfor dukker både sentimentalitet og følelsesløsheten sporadisk; som et resultat av dette føles den også ofte tidvis malplassert.

Albumets avslutningssang Dollar, Dollar er den klareste indikasjonen til hvilken ubekvemhet Harvey måtte ha følt for rollen hun har inntatt som den beskuende. Låtas intro forteller om en kinkig situasjon i trafikken, i det som høres ut som en trafikkork. Vi hører irriterte, utålmodige stemmer som vil frem og barn som deler irritasjonen med dem. Samtidig blir hun spurt om en dollar av en liten gutt. Og på tross av hvor mye hun strever for det, så mestrer hun ikke lenger objektiviteten rundt erfaringene: “I can’t look through or past… /All my words get swallowed”.

Albumets lyspunkt er låta The Wheel, en oppbyggende klimatisk låt med instrumenter som gir assosiasjoner til Balkansk musikk, noe som hjelper med å forsterke beliggenheten. I tillegg til den gjengående klappingen i låta som gir indikasjoner til albanske bryllup, er også den vakre musikkvideoen som følger med verdt å nevne, da den viser flotte scener fra Kosovo med lokalbefolkningens vaner; en sekvens av en eldre mann som danser med et fult glass med vann på hodet(en vanlig albansk skikk i bryllup), et felt av svarttroster(betydningen av landets navn), en pyntet vogn som bærer en gutt som nylig har blitt omskåret, samt et klipp av PJ Harvey som finner fotografier i forlatte hus, og et stort offentlig bilde av Bill Clinton som har begynt å falme i fargene.



Lagt til musikkvideoer så fungerer uregelmessighetene, spørsmålene får svar og det hele gjør det enkelt for oss å dele det objektive, medfølende blikket PJ Harvey har hatt som mål å fremme. Åpningslåta The Community of Hope følger også med en musikkvideo. Her vises klipp fra hovedstaten i USA; lokalbutikker, unge mennesker, og så en sekvens med en gruppe som forsøker å finne en korrekt måte å harmonisere til låta.
"A community of hope" synger de, med vekta lagt på det siste ordet. Det tar sted i noe som kan minne om et bakrom. Vi ser først to kvinner og en mann før kameraet beveger seg i det lille rommet og flere mennesker dukker frem og fletter inn vokalene sine med de andre. Til sammen gjentar de setningen ”They’re gonna put a Walmart here”. Kamerat skifter så til et kor i en hvit, gammel kirke, hvor et fargerikt portrett av Jesus som strekker ut hendene. Under portrettet hans, er et like fargerikt maleri av svarte forkjempere som har kjempet for rettighetene deres. Det siste bildet som vises i musikkvideoen er fugler som flyr. Et virkemiddel som også er brukt i forrige musikkvideo. Der den forrige ender med en klar himmel med hengende kjettinger, ender denne med en noe tåkete himmel med fugler som flyr forbi.