Av og til er det greit å bli påminnet om at Rock and Roll startet som et opprør hvor man bare ville ha det gøy og ville feste og danse. Dette betød at musikken var fengende, men at teksten vanligvis var et slags nødvendig onde for å skape et heftig refreng.

Et eller annet sted på veien mistet man denne tilnærmingen til rock. Alt ble veldig seriøst og noen vil si pretensiøst. Og når folk begynte å lage tullerock igjen ble det dessverre til puddelrock, i hvert fall utenfor sfæren til garasjebandene.

Derfor er det herlig at vi har band som Danko Jones om tar opp arven med fartsfylt rock med enkle riff, tulletekster og låter på under fire minutter. Selv en progrock- og elektronikafan som meg elsker den slags.

Jeg har sett Danko Jones live flere ganger de siste årene, og det er ikke til å stikke under en stol at det er artigst å se dem på konsert da studiomaterialet kan bli litt ensformig i lengden. Dette kan kanskje også være forklaringen på at de bygde opp karrieren for tjue år siden, ved å bare spille live, og motsatte seg nærmest å gå i studio.

Nå er de ute med Wild Cat, som etter mitt skjønn er deres sterkeste studioalbum. Det er et par låter for langt, men herrejemini som det sparker rumpe. Og så gøy det er da, gitt!

Og bare for å virkelig understreke at de er her for å spille rock nevner de ordet rock minst tjue ganger bare i løpet av de to første låtene. Tekstene er tilnærmet parodiske til tider, men de blir levert med en så fandenivoldsk og hardtslående innpakning at det er umulig å ikke la seg sjarmere.

Musikken kunne like gjerne kommet ut på 70-tallet som i dag, det er tidløs rock vi snakker om. En dæsj Kiss (som Danko Jones er storfan av) i Sucess in Bed, litt Thin Lizzy i You Are My Woman og en klype Motorhead i Let’s Start Dancing, som så krydres med Ramones og den slags. Når du blander alt det begynner å få en anelse av hva vi snakker om her.

Om du trenger en vorspielplate før du gjør byens rockeklubber utrygge har du den her. Dypt er det ikke, men det er også poenget.